Den teknologiske utviklingen svekker båndene mellom nasjonen og dens borgere. Men nasjonalstaten har ikke helt utspilt sin rolle, mener forfatter og jusprofessor Jon Bing. Han vil slå et slag for ingeniøren Askeladden som nasjonalt ikon.

Jon Bing er norsk jurist og forfatter, professor i rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo fra 1988, og leder for Norsk Kulturråd 1993-2000. Bing har et omfattende forfatterskap bak seg, med både skjønn- og faglitteratur, inklusive flere bøker for barn og ungdom, bl.a. romanserien Azur (1975), Zalt (1976), Mizt (1982) og Tanz (1985). Han debuterte med novellesamlingen Rundt solen i ring (1967), sammen med Tor Åge Bringsværd.

- Jeg nekter å spå om framtiden.

Med et lunt smil under den buskete barten advarer Jon Bing om at han ikke er et orakel som kan fortelle hvordan framtiden vil se ut. Men jusprofessoren og science fiction-forfatteren er velvilligheten selv når han blir invitert til å tenke høyt om forholdet mellom teknologi og samfunnsutvikling. Og han deler gjerne sine tanker om hvilke utfordringer nasjonalstaten står overfor i globaliseringens tidsalder.

Både som forfatter og som jurist har Jon Bing lagt for dagen en betydelig fascinasjon for teknologiske nyvinninger. Han var datanerd før folk visste hva ordet betydde, og han har gjort en pionerinnsats for å få det juridiske miljøet i Norge til å utnytte datateknologiens muligheter. Institutt for rettsinformatikk ved Universitetet i Oslo, som Bing har vært med på å bygge opp, regnes som et ledende fagmiljø i internasjonal sammenheng.

I tillegg til å være professor ved universitetet i Oslo er Jon Bing æresdoktor ved universitetene i Stockholm og København, og han er stadig på farten for å holde foredrag og forelesninger i utlandet. Og når han befinner seg på kontoret i Oslo, har han like gjerne kontakt med kolleger i andre deler av verden som med fagfellene på instituttet der han er ansatt.

Fellesskap uten territorium

Dette grenseoverskrivende faglige fellesskapet er et eksempel på at teknologien i stadig større grad sprenger nasjonalstatens grenser, påpeker Jon Bing.

- Moderne teknologi fører til en oppløsning av relasjonen mellom menneske og stat, sier han. - En stat beskrives vanligvis ved det vi jurister kaller territoriet, en fysisk avgrenset del av geografien. Men det skjer en bevegelse bort fra territoriet og mot de virtuelle samfunnene, der mennesker er knyttet sammen av ulike grunner. Og at det som knytter dem sammen skal være nasjonalstaten, framstår som mindre og mindre velbegrunnet. Du får frittflyvende grupper av mennesker uten felles territorium, men med en annen felles tilhørighet.

Bing poengterer at framveksten av virtuelle samfunn med en egen identitet, frikoblet fra geografiske begrensninger, ikke bare gjelder en intellektuell elite.

- Alle fotballelskere kan leve i en fotballverden, mens alle badmintonelskere kan leve i en badmintonverden, og de behøver ikke snakke sammen.

Mellom nåtid og framtid

I hele sitt liv har Jon Bing pendlet mellom nåtiden og framtiden, mellom det jordnære og det fantastiske. Hans første litterære forsøk var en historie om romskipet Rollo, som han skrev i barndommen på farens skrivemaskin. Siden har han skrevet en lang rekke novellesamlinger, romaner og skuespill, alene og sammen med Tor Åge Bringsværd, der handlingen like gjerne legges til framtidssamfunn og til fjerne planeter som til samtidens Norge. Forfatterparet Bing & Bringsværd har gjort mer enn noen andre for å fremme interessen i Norge for science fiction, en litterær sjanger som de selv foretrekker å kalle fabelprosa eller fantastiske fortellinger.

Ikke overraskende trekker Bing fram et eksempel fra science fiction-litteraturen når han skal belyse forskjellene mellom nasjonalstaten og det han kaller virtuelle samfunn.

- Aldous Huxley, som er mest kjent for boka Brave New World, skrev også en roman som heter Island. Det er en utopi der man lager land med ulike regimer, og så flytter man til det landet der man liker regimet. Når det gjelder nasjonalstaten, bygger den på en strategi om at alle som hører til, må samarbeide. Vi må bli enige på en eller annen måte. Men i de virtuelle samfunnene er vi mer over på Huxleys Island: Hvis vi ikke liker oss der vi er, drar vi bare et annet sted.

Frihet til å velge bort

Jon Bing er opptatt av at virkningene av teknologiske endringer ikke er entydige. Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir økt valgfrihet. Men valgfrihet betyr også frihet til å velge bort. Teknologien innebærer både kontakt og atskillelse, påpeker Bing.

- Valgfrihet betyr at jeg gjør det jeg selv har lyst til. Det betyr at jeg utstyrer meg selv med skylapper. Jeg retter blikket mot det jeg har interesse av og ser ikke til siden. Det innebærer at man lett kan unnvike det som distraherer, det man kanskje burde ha opplevd. En svensk forsker jeg kjenner, kaller det "give me more of that"-strategien: Når du har funnet noe du liker, sier du: "Give me more of that."

Valgfrihetens mulighet til å velge bort det som ikke interesserer oss, innebærer at nye kommunikasjonsmuligheter ikke nødvendigvis betyr at vi får et bredere perspektiv på tilværelsen.

- Jeg tror vi har dramatiske utfordringer i framtiden hvis vi står på det etiske standpunktet at flerfoldighet har betydning, at det å utfordre vår egen kunnskap med ny kunnskap, med andres meninger, har betydning.

Nasjonalstatens rolle

Nasjonalstatens betydning vil i framtiden særlig være knyttet til dens praktiske funksjoner, tror Jon Bing.

- Det finnes visse betingelser for at mennesker skal ha det bra, som er knyttet til de fysiske omgivelsene. Det betyr at du trenger en organisasjon som ivaretar disse fysiske omgivelsene. Det kan dreie seg om slike ting som at veiene er måket og at det kommer strøm og vann inn i huset. Jeg tror nasjonalstatens største berettigelse vil være at den har ansvar for den fysiske infrastrukturen.

Bing erkjenner samtidig at det er andre ting som binder nordmenn sammen enn de praktiske behovene.

- Det er klart at de som lever i Norge i dag deler mange interesser på grunn av historiske forløp. Når vi snakker om en oppløsning, så snakker vi om en utvikling som går nokså langsomt. For nordmenn vil språket være en viktig sammenbindende kraft, inntil våre etterkommere langsomt blir absorbert av den engelskspråklige virkeligheten. Jeg tror språket er mye viktigere for å binde folk sammen enn territoriet. Samtidig er det andre kulturelle fellesnevnere som slår en strikk rundt folk.

Landets interiørdesign

Kulturpolitikken har stor betydning hvis nasjonalstaten skal være noe mer enn et praktisk fellesskap, mener Jon Bing. Han har selv vært engasjert i en rekke organisasjoner på kulturfeltet, både i Norge og i utlandet, og var blant annet leder av Norsk kulturråd i åtte år.

- Jeg ser på kulturpolitikken som landets interiørdesign. Det er omtrent like fornuftig å ha et land uten kulturpolitikk som det er å ha et hus uten møbler. Det er kanskje mulig å overleve, å finne ly for stormen, men det oppleves ikke som noe hyggelig eller meningsfylt å være der. Man vil ut igjen fortest mulig, sier Bing. Han opplever imidlertid at politikere har liten forståelse for kulturpolitikken som en grunnleggende forutsetning for å danne et samfunn.

- Det sies ofte mye pent om kulturpolitikk, men veldig mange mener fortsatt at kultur er noe du gjør på fritiden og ikke noe du gjør med livet ditt.

Nasjonalstaten som klubb

Samtidig som han ser en klar utvikling mot en svekkelse av nasjonalstatens betydning, har Jon Bing stor forståelse for at Norge legger vekt på å profilere seg overfor omverdenen.

- Jeg ser på dette som veldig viktig. Arbeidet med profilering betyr at Norge prøver å bli en virtuell stat, et varemerke snarere enn et territorium. Symbolene vil avgjort bli viktigere for nasjonen i framtiden. De får en økonomisk verdi som de ikke har hatt tidligere.

Symbolene har også betydning overfor egne borgere, når nasjonalstaten skal ta opp kampen med andre former for fellesskap, mener Bing.

- Det kan hende at det er slik nasjonalstaten overlever, som en klubb. Men da skal du synes at det er moro å være medlem. Og det skal være tydelig at du er medlem. Alle nordmenn bør kanskje få utlevert jakkemerke så de kan kjenne hverandre igjen i utlandet, sier han med et smil.

Gjenreis ingeniøren

På spørsmål om hva nasjonen Norge bør legge vekt på i arbeidet med å skape en gjenkjennbar profil, griper Jon Bing fatt i en norsk science fiction-klassiker.

- Hvilke kiosklitteraturhelter du har, har stor betydning, sier han og trekker fram den gamle tegneserien om ingeniør Knut Berg, som dukket opp første gang i 1941 i Nynorsk Vekeblad. Det var en science fiction-serie der ingeniøren og hans eksotiske kjæreste, prinsesse Aima fra "framstegslandet Kalimanko", dro på spennende reiser til fjerne land og fremmede planeter.

Serien ble laget i en tid da ingeniøren, det handlekraftige mennesket som var med på å bygge landet, fortsatt var helt. Og nå slår Jon Bing et slag for å gjenreise ingeniøren som forbilde.

- Jeg tror på det. Jeg mener ikke at jeg tror på Knut Berg, men på å gjenreise ingeniørene, de som temmet fossen. En ingeniør er noe annet enn en veldig sterk mann som bøyer jernstenger. Han eller hun må ha innsikt. Ingeniøren har dette dobbelte i seg, både innsikt og handling. Så kan vi føye til det etiske ansvaret for naturen, føye til speiderguttens krav om at det skal se ut som om du ikke har vært der når du har gått.

Etterlyser entusiasme

Jon Bing blir ivrig og springer videre til et annet og mer kjent forbilde: Askeladden. - Askeladden misforstås ofte i Norge. Hva er det Askeladden virkelig kan? Jo, Askeladden kan utnytte verktøyene. Han ser hva ting kan brukes til. Så Askeladden er egentlig en ingeniør.

Mannen som er utnevnt til ridder av første klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for fedrelandet og menneskeheten, blir oppglødd av tanken på å være med på å gjenreise ingeniøren som nasjonalt ikon.

- Det å få fram denne Askeladden-ingeniøren, det hadde vært noe jeg ville meldt meg på til. Men det ville kreve betydelig entusiasme. Og det er noe vi i Norge er veldig lite flinke til: Å få fram entusiasme for noe som skal gjøres i stedet for bekymring for noe som ikke blir gjort.

Intervju:
ØIVIND FJELDSTAD

Foto:
SIV-ELIN NÆRØ