Knapt noen folk i Europa står hverandre så nær som nordmenn og svensker. Likevel er vi mer forskjellige enn vi gjerne tror. Og svenskene nekter å gi slipp på sin rolle som storebror, mener Christina Mattsson, direktør ved Nordiska museet i Stockholm.

Christina Mattsson er svensk forsker, musikkprodusent og radiopersonlighet, fra 2001 direktør for Nordiska Museet i Stockholm. I sitt hjemland er Mattsson best kjent som radiosjef, viseforsker, folklorist og formidler - både gjennom utallige radioprogram og en rekke bøker, bl.a. Fula visboken (1977) og Sjung. En svensk vishistoria (2004).

17. mai, lusekofter og ut på tur - sommer som vinter. Det er hva svensker flest forbinder med Norge og nordmenn ifølge en uhøytidelig spørreundersøkelse i tilknytning til 100-årsmarkeringen i 2005. Vi på vår side assosierer broderfolket med IKEA, Volvo og billig kjøtt. Dessuten synes vi at svenskene er litt stive og formelle.

Christina Mattsson, folklorist og direktør ved Nordiska museet, synes undersøkelsen avdekker både reelle og viktige forskjeller mellom nordmenn og svensker. Og hun tror nordmenn har helt rett i at svenskene er langt mer formelle enn dem selv.

Ett uttrykk for det er den høye gallafaktoren i Sverige.

- Her bruker jo menn snippkjole ved både den ene og den andre anledningen. For eksempel ved akademiske tilstelninger som doktordisputaser og liknende, forteller Mattsson. Med et lite smil som vitner om at hun synes det kan bli litt vel mye pomp og prakt til tider.

Uklare kulturgrenser

Som Nordiska museets direktør, eller "styresman" som tittelen lyder, omgås Christina Mattsson jevnlig landets kulturelite - og det svenske kongehuset. Hun er godt bevandret i reglene for korrekt etikette, men framstår selv som lite formell og høytidelig. Det skyldes kanskje at hun er født og oppvokst i Frösön i Jämtland, og tilbrakte somrene i landlige omgivelser ved grensen mot Trøndelag?

- Kulturgrensen går jo ikke langs den geografiske grensen, og egentlig føler jeg meg ganske norsk. I barndommen reiste vi mye over til Trøndelag, der farsslekten min er fra. Senere har jeg besøkt Norge et par ganger hvert eneste år.

Mange av reisene til Norge har vært i forbindelse med arbeidet som musikkjournalist, produsent og senere rikskanalsjef for P2 i Sveriges Radio. På 1970- og 80-tallet samarbeidet hun ofte med NRK om utveksling av programmer om folkemusikk.

- Nordmenn er lette å arbeide sammen med. Men på ett område har jeg erfart at dere er litt spesielle: Nordmenn går kjempetidlig hjem fra jobben!

Christina Mattsson ler og himler med øynene. Dette er noe som tydeligvis har gjort inntrykk. - Selv før dere fikk all oljerikdommen, opplevde jeg at nordmenn gikk tidlig hjem fra jobben. Og når det er lunsj, sitter nordmenn alltid i kantinen. Da er det umulig å få tak i dere.

- Betyr det at du mener nordmenn har litt dårligere arbeidsmoral?

- Jeg tror svensker er mer pliktoppfyllende og flittige. Vi har veldig mye Luther på skulderen, som vi kaller det. Hos oss er det fortsatt en utbredt holdning at vi ikke skal sove lenge om morgenen, og at vi skal arbeide hele tiden når vi er på jobb.

Arbeidsomme svensker

Mattssons observasjoner stemmer godt overens med hva også forskere påpeker når det gjelder norsk og svensk arbeidsliv.

I en tidsbruksundersøkelse kommer det fram at gjennomsnittssvensken ikke bare er lenger på jobben. Han starter også tidligere på morgenen. Riktig nok tar mange svensker en time lunsjpause. Men den er ikke alltid inkludert i arbeidstiden.

Og for nordmenn som vurderer å ta seg jobb på den andre siden av kjølen, vær forberedt: I Sverige er det mange som fortsatt har 40 timers arbeidsuke. Ifølge Statistisk Sentralbyrå jobber Medelsvensson 100 timer mer i året enn Ola og Kari Nordmann.

Blant utenforstående betraktes både svensker og nordmenn som svært opptatt av konsensus. Likevel mener de at nordmenn har en sterkere jeg-kultur og opprørstrang.

Christina Mattsson kjenner seg godt igjen i påstanden om at både svensker og nordmenn følger lovene - men at nordmennene protesterer og skriver sinte leserbrev.

- I Sverige er det først og fremst "vi" som gjelder. Når vi skal bestemme oss for noe er vi så konsensusinnrettede og opptatt av at alle hensyn skal tas, at vi ofte ender opp med å bake samme flere ulike forslag.

Ifølge fagfolk som har tatt for seg lederkulturer i ulike land, gir denne jeg- og vi-tenkningen seg utslag i klare forskjeller mellom norske og svenske ledere. Mens nordmennene er "good starters" som snakker i klartekst og er kjappe til å ta beslutninger, er svenskene utydelige, forbeholdne og bruker lang tid på avgjørelser. På den andre siden kan nordmennene være litt for eventyrlystne og korttenkte. Når svenskene først har bestemt seg for noe, er de ofte flinkere til å tenke langsiktig og følge opp arbeidet.

Olabukser og gulebøy

Hvem har ikke i årenes løp dratt en svenskevits eller to, eller hørt svenskene komme med en av sine norgeshistorier? Og kanskje oppdaget at det ofte er de samme vitsene. Eneste forskjellen er at nordmannen og svensken bytter roller.

Likevel er det én norgeshistorie som nordmenn neppe ville finne på snu om til en svenskevits. Det gjelder den om beskjeden over høyttaleren på Arlanda flyplass: "Resande till Oslo, ställ klockorna tillbaka 50 år."

- Vi ser nok på dere som litt gammeldagse, ja, medgir Christina Mattsson. - I Oslo går alt mye langsommere enn i Stockholm. Og så har dere vært mye tregere enn oss med å ta til dere utenlandske låneord.

Dette har gitt opphav til en særegen svensk humor.

- Vi har hatt mye moro med det norske språket. Da dere kalte jeans for olabukser og radio for kringkastning begynte vi å tulle med nordmenn på en måte jeg tror dere aldri har gjort med oss. Vi syntes det var kjempegøy å si at nordmenn kalte banan for "gulebøy" og platåsko for "etasjepjäxer" og så videre.

Moderne svensker

Det er ikke helt tilfeldig at svensker forlyster seg over at nordmenn gjerne finner på egne, norske ord for nye ting og fenomener. Det er også uttrykk for at svenskene har et selvbilde som skiller seg fra det norske. Et selvbilde der den turgående svensken er en som tar en "promenad på trottoarerna" i motsetning til nordmannen som går tur i skogen.

- Å ja. Svensker ser på seg selv som veldig urbane, bekrefter Christina Mattsson. - Dessuten synes vi at vi er veldig moderne.

Det har de gode grunner til. Et raskt tilbakeblikk på utviklingen i våre to land etter unionsoppløsningen bekrefter den smertefulle sannheten: Svenskene har vært først ut med det meste som har vært nytt.

Det gjelder ikke minst byggingen av den moderne velferdsstaten. Allerede på 1930-tallet begynte svenskene å diskutere offentlig finansierte barnehager, fødselspermisjoner og en politisk styrt sysselsettingspolitikk. I Norge startet dette for alvor først 20 år senere. Svenskene var også tidligere ute med allmenn alderspensjon. Og da Norge i 1966 innførte tilleggspensjon sju år etter Sverige, var det en mindre sjenerøs ordning enn den svenske.

Også når det gjelder tekniske nyvinninger som t-bane og fjernsyn, var svenskene først ute. Mens NRK fjernsynet ble offisielt åpnet i 1960, startet svenskene sin første TV-kanal i 1954.

Look to Sweden

Sveriges forsprang skyldes i stor grad at industrialiseringen begynte langt tidligere og gikk raskere der enn i Norge. Dessuten bidro annen verdenskrig til at velferdspolitikken og økonomien utviklet seg senere hos oss.

Til tross for at Norge nå har tatt igjen Sverige på mange områder, er det svenskene - og ikke nordmennene - som omverdenen har sett som forbilder. Selv om vi begge i dag ligger på verdenstoppen når det gjelder utdanning, bolig, helse og likestilling, figurerer Norge sjeldnere enn Sverige i sammenliknende studier av velferd.

Svenskene har ganske enkelt en langt sterkere internasjonal kjendisstatus enn oss. Og det er en status de ikke har tenkt å overlate til nordmennene.

- Svensker har alltid oppfattet seg som internasjonale, påpeker Christina Mattsson. - Og selv om dere er blitt rikere enn oss, er vi fortsatt storebroren. Om ikke for annet - så fordi vi er så mange flere enn dere.

Misunnelige på 17. mai

Djurgårdsvägen som løper langs Nordiska museet er del av den faste ruten for 17. mai-toget i Stockholm. Fra sitt kontorvindu kan Christina Mattsson både se og høre feststemte eksilnordmenn og svenske norgesvenner feire den norske nasjonaldagen.

- Det er en veldig hyggelig opplevelse. I likhet med mange andre svensker er jeg litt misunnelig på deres 17. mai-feiring, medgir Christina Mattsson.

Kanskje er det derfor svenskene langt om lenge har fått seg en egen nasjonaldag. Det skjedde i 1983 da Flaggans Dag 6. juli ble valg til Sveriges nasjonaldag. I 2005 ble dagen etablert som offentlig fridag.

Myndighetenes beslutning om at nasjonaldagen skal være fridag er blitt møtt med blandede følelser blant svenskene. De fleste er kritiske. En grunn er at mange svensker ikke vet helt hva de egentlig skal feire.

- Dessuten er det mange som er irriterte fordi vi samtidig mistet 2. pinsedag som fridag, forteller Christina Mattson. - Uansett kommer det til å ta lang tid før 6. juni kan bli en folkelig markering, slik myndighetene ser for seg. Årsaken er at beslutningen har kommet ovenfra.

Folkelige Norge

For Christina Mattsson er 17. mai-feiringen uttrykk for noe særegent som skiller nordmenn og svensker. Det gjelder nordmenns nære forhold til sine folkelige tradisjoner.

Ett uttrykk for det er nordmenns bruk av bunad.

- Blant nordmenn er det vanlig å bruke bunad både på 17. mai og ellers når man skal være fin. Selv ambassadører og statsoverhoder bruker bunad. En svensk ambassadør hadde aldri gjort det når han skulle være fin, sier Mattsson.

- Jeg tror dere har bevart stoltheten over kulturarven mer enn oss. Og dere kan mye mer om de folkelige tradisjonene. I Norge er det flere som kan deler av gamle viser og sanger enn i Sverige. Og så er dere mye flinkere til å danse folkedanser!

Ifølge Christina Mattsson bør nordmenn likevel vokte seg for å la den nasjonale stoltheten ta overhånd.

- Vi har jo historien om rekene som ble tatt opp i en trål, og så er det en av dem som klatrer opp til toppen, slår seg på brystet og sier: Jeg er en hummer, jeg!

Humrer Mattsson og legger til: Det er typisk norsk.

Intervju:
MERETE LINDSTAD

Foto:
NORDISKA MUSEET