Hvis unionen ikke var blitt oppløst. Hvis Blücher ikke var blitt senket. Hvis EF-tilhengerne hadde fått flertall i 1972, eller oljen ble funnet først mange år senere. Hva da? Historikeren Øystein Sørensen tar oss gjennom norgeshistorien slik den kunne vært.

Øystein Sørensen er norsk historiker og forfatter, professor i historie ved Universitetet i Oslo fra 1996, hvor han særlig har arbeidet med politisk idéhistorie, liberalisme, nazisme og nasjonalisme. Han var en av lederne for Prosjekt 1905, og var innen rammen av dette medforfatter av 1905 - Nye perspektiver (2005) og Svensk-norske relasjoner i 200 år (2005). Til forfatterskapet hører også Fra Marx til Quisling (1983) og Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen (1997); hovedredaktør for Norsk idéhistorie (2001-03).

Sommeren 1969 begynte de internasjonale oljeselskapene å miste troen på at det var noe særlig med olje på den norske kontinentalsokkelen. Etter fire års prøveboring var Shell og Elf i ferd med å trekke seg ut. Phillips Petroleum vurderte det samme. Men selskapet måtte uansett betale dyr leie for boreutstyret. De bestemte seg for å gjøre et siste forsøk.

Arbeidet var vanskelig og måtte avbrytes flere ganger på grunn av høststormene. Men da juleferien satte inn, visste mange at det var gjort et gigantisk oljefunn.

Resten er kjent historie. Men hvordan ville historien blitt dersom det som ikke skjedde - hadde skjedd? Hvis også Phillips hadde avsluttet prøveboringen den gangen i 1969? Hvis oljen var blitt oppdaget først mange år senere?

Historieprofessor Øystein Sørensen er en som kan gi oss svar. For Sørensen arbeider ikke bare med å forstå historien slik den faktisk forløp. Han er også opptatt av det motsatte: Til å finne ut av hvorvidt det som ikke skjedde, likevel kunne ha skjedd og hva det da kunne ha ført til.

Øystein Sørensen er Norges fremste ekspert på det historikerne kaller kontrafaktisk historieskriving. I sin bok Historien om det som ikke skjedde tar han tak i historiske begivenheter verden over helt tilbake til 400 år før vår tidsregning og fram til etter den annen verdenskrig.

Men vi holder oss til Norge og setter tidsmaskinen til året 1905.

Fortsatt union

- Det var jo ikke noen naturlov at unionen ble oppløst i 1905, påpeker Øystein Sørensen. - I 15 år hadde det vært sterke konflikter mellom Norge og Sverige. Kimen til konfliktene var konsulatsaken, og i 1903-04 så det ut til at denne kunne bli løst. Hadde det skjedd, ville unionen overlevd 1905. Sannsynligvis ville den også overlevd den første verdenskrigen.

Sørensen minner om at årene etter 1905 var en tid der stormaktene begynte å gruppere seg i blokker. Det var stadig konflikter som kunne utløst en storkrig. I en slik situasjon ville det viktigste argumentet for en svensk-norsk union helt fra 1814, et felles forsvar, blitt ytterligere styrket.

I 1914 kom krigen, og både Norge og Sverige greide å holde seg nøytrale. Det hadde de med all sannsynlighet også gjort hvis de to landene hadde holdt sammen, mener Sørensen.

- Vi vet jo at Norge og Sverige holdt seg unna krigen selv om unionen var oppløst. Men det ville ikke de visst, de som hadde levd i en sånn verden. De ville forholdt seg til at et styrket forsvarssamarbeid mellom Norge og Sverige hadde greid å holde de to rikene unna den forferdelige storkrigen. Og det ville vært et argument for at unionen kunne ha fortsatt enda litt til.

Mer brutal krig

Men så blir spørsmålet: Hvor mye lenger hadde Norge og Sverige holdt sammen?

- Dette blir jo veldig spekulativt, sier Sørensen. - Men hvis unionen hadde holdt til 1939, står vi overfor to muligheter.

Begge mulighetene bygger på det faktum at Norge og Sverige tradisjonelt hadde ulik orientering mot omverdenen. Norge var entydig orientert vestover og mot England. Sverige hadde blikket rettet sørover mot kontinentet, og litt østover.

- Den ene muligheten er at unionen hadde sprukket nettopp på grunn av denne forskjellen. Bruddet kunne skjedd i løpet av krigen eller før den brøt løs. I begge tilfeller ville de to unionsrikene dermed kommet inn på hver sin side i krigen, og da ville annen verdenskrig blitt mye mer brutal både for Norge og Sverige.

Tyskvennlige svensker

- Den andre muligheten er at de to unionsrikene hadde greid å holde seg nøytrale fordi svenskekongen og store deler av den svenske eliten hadde en klart tyskvennlig holdning, mener Sørensen.

- Denne holdningen ville Hitler-Tyskland oppfatte som en tilstrekkelig garanti for at de to unionsrikene ville holde seg nøytrale.

Etter krigen ville situasjonen langt på vei vært den samme som etter første verdenskrig. Igjen ville kjerneargumentet for unionen - en forsvarsallianse - vist seg å holde fordi de to rikene hadde lykkes i å holde seg utenfor krigen.

- Unionen kunne da vart i mange år. Kanskje helt fram til i dag i form av en forsvarsallianse og med en felles konge. Men ikke noe mer, og det ville vært en veldig skjør union. Det skulle ikke mye til før en krise eller en symbolsak hadde ført til splittelse. Et eksempel er forholdet til europeisk integrering, til EF og senere EU.

Et annet 9.april

Litt over midnatt nærmer den tyske flåtestyrken seg Drøbaksundet. Det er mørkt, og tåken gjør sikten dårlig. På Oscarsborg festning har oberst Birger Eriksen og hans menn nettopp fått varsel om at ukjente krigsskip er på vei inn Oslofjorden. De forbereder seg til angrep.

Men tiden er knapp. Når Eriksen gir ordre om ild, viser det seg å være ørlite grann for sent. Det første krigsskipet, Blücher, allerede er i ferd med å passere sundet. Skipet viser seg å være stridsklart, besvarer ilden og kommer seg velberget gjennom det smale sundet.

I grålysningen noen timer senere ankommer den tyske flåtestyrken Norges hovedstad. Hitlers sendemann i Oslo sitter allerede i møte med den norske regjeringen. Slottet er i ferd med å bli omringet av tyske soldater.

Omtrent slik kunne det gått hvis tyskerne hadde lykkes med sine planer om et overraskelsesangrep mot Norge 9. april 1940. Og mange historikere har tatt for seg mulige forløp videre dersom det hadde gått slik.

Norge under nazismen

Øystein Sørensen er i tillegg opptatt av en mer ytterliggående og skremmende mulighet: At tyskerne vinner verdenskrigen. Han ser da for seg to alternativer. Enten et NS-styrt Norge innenfor en løsere sammenslutning av autoritære, fascistiske og nasjonalsosialistiske stater. Eller at den norske staten opphører som selvstendig enhet og blir oppslukt av et storgermansk imperium.

- Uansett ville det dreid seg om et beinhardt diktatur med forfølgelse av alle motstandere. Men av raseideologiske grunner ville Norge neppe blitt så hardt rammet av rasistisk terror som for eksempel Øst-Europa.

Samtidig ville hele det norske samfunnet blitt gjennomsyret av en heroisk, norrønt orientert nasjonalisme. Sørensen ser for seg at historikerne hadde forsket i sammenhenger mellom det gamle, store Norge og det nye Norge.

- En av regimets store oppgaver ville vært å bygge opp en nasjonal bevissthet i NS-forstand. Kultsteder som Stiklestad, Hafrsfjord og Borrehaugene hadde blitt bygd til storslåtte arenaer for dyrkelse av det gamle Norge og det nye regimet. Det ville blitt statuer av vikinger og middelalderkonger overalt, og sanger, stevner og ulike manifestasjoner knyttet til norrøne symboler og ritualer kunne tatt helt av.

Kranglevorent EU-medlem

Med 53,5 prosent nei-stemmer mot 46,5 prosent ja-stemmer endte tre års intens debatt med at Norge ikke meldte seg inn i EF i 1972. Da vi i 1994 på nytt gikk til urnene, vant nei-siden igjen.

Ved begge folkeavstemmingene var marginene så knappe at det ikke er utenkelig at Norge i dag kunne vært EU-medlem. Å begi seg inn på hvordan Norge da hadde sett ut, er i stor grad avhengig av om det er ja- eller nei-blikket som ser. Likevel er det noe som er ganske sikkert, mener Øystein Sørensen.

- Vi hadde fått en veldig sterk anti-EF-opinion, og de hadde søkt sammen. Senterpartiet ville vært fundamentalistisk imot EF, og trolig veldig mye større og sterkere. Dermed ville vi neppe fått en borgerlig fløy slik vi fikk fra 1970-tallet og i 80- og 90-årene. Vi ville ikke fått koalisjonsregjeringer med både Høyre og Senterpartiet.

Sørensen tror Norge ikke ville blitt noe helhjertet EU-medlem.

- Når planene om et tettere, sterkere og mer politisk fellesskap etter hvert tok form, ville vi nok oppført oss som Danmark og England. Norge hadde hele tiden vært vrange og opptatt av fotnoter. Vi ville hatt en evig strid med stadige reservasjoner og problemer i Brussel.

Økonomisk hestekur

Det skal ikke mye fantasi til for å innse at Norge uten oljen ville vært et fattigere Norge. Men kontrafaktisk historiskriving dreier seg ikke om fri fantasi, om hvordan verden hadde vært hvis jorda var flat eller det overhodet ikke var noen olje i havbunnen utenfor Norge. Så la oss holde oss til scenariet der også Phillips Petroleum trekker seg ut i 1969, og oljen blir oppdaget først en del år senere.

- Det kommer jo mye an på hvor mye senere oljen hadde blitt funnet, understreker Sørensen.

- Men i det store og hele hadde vi vært nødt til gjøre som danskene og svenskene, og strammet inn økonomien. Vi hadde ikke kunnet betale oss ut av problemer innen arbeidslivet eller løst sosiale konflikter med bruk av penger. Og næringslivet hadde vært nødt til å fornye seg uten å ha så mye å hente fra det offentlige.

På gjengrodde stier

Øystein Sørensen ser for seg spesielt ett område der mindre oljepenger ville fått omfattende konsekvenser: Distriktspolitikken.

- På 1950- og 60-tallet hadde Norge og Sverige en ganske lik politikk med sentralisering og en mer eller mindre tydelig nedbygging av distriktene og landsbygda. I Sverige har dette fortsatt og tiltatt. Ser vi på den svenske landsbygda i dag, så ser vi at det er mye skog, ødemark og fraflyttede områder.

Slik kunne det også blitt i Norge uten oljerikdommene, mener Sørensen.

- Rett nok har vi en sterkere tradisjon når det gjelder å opprettholde distriktene. Men uten oljepengene hadde vi ikke kunnet subsidiere landsbruket slik vi har gjort, og heller ikke bygd broer, tunneler og veier i nær sagt hver eneste krik og krok av landet.

Med tanke på at historieprofessoren ikke ser helt bort fra at Norge og Sverige kunne vært i union fram til i dag, sniker spørsmålet seg fram: Hadde vi da måttet dele oljerikdommene våre med svenskene?

Sørensen kan berolige bekymrede nordmenn.

- Nei. Hvis unionen hadde fortsatt i vår alternative historie, ville Sverige likevel ikke hatt noen rettigheter til oljen.

Intervju:
MERETE LINDSTAD

Foto:
SIV-ELIN NÆRØ