AV FRANCIS SEJERSTED

Unionsoppløsningen i 1905 førte til at selve unionssaken med alt sitt kiv plutselig var uaktuell. For mange føltes det utvilsomt som en lettelse. Man var fri til å vende oppmerksomheten mot andre saker. I såvel Sverige som Norge hadde det vært en tendens i retning av å føle at unionen var blitt en byrde, og at unionsoppløsningen åpnet opp for nye muligheter. Der var mange andre følelser også naturligvis, bitterhet, såret stolthet osv. Men i ettertid er det nettopp denne lettelse, og følelsen av muligheten for en ny begynnelse, som fanger oppmerksomheten.

På den annen side måtte såvel svensker som nordmenn justere sitt verdensbilde. Norge hadde endelig fått full nasjonal selvstendighet. Drømmen fra 1814, som i noen korte vårmåneder syntes å være realisert, var først nå, i 1905, blitt virkelighet. Sverdrups ord 17. mai 1814 fikk full gyldighet: Reist er atter Norges gamle Kongestol. Men det er ikke så lett å få sine drømmer realisert. Den fulle selvstendighet bød på vanskelige utfordringer, blant annet på det mentale plan. Den identitetsskapende kamp for selvstendighet måtte få en erstatning. Hva skulle man nå vende oppmerksomheten mot? Hvilke saker eller perspektiver skulle nå integrere nasjonen? Det skulle vise seg at unionskomplekset hang lenge i. Norge forble for lang tid en ung nasjon, øm om sin uavhengighet, ikke minst i forholdet til Sverige. Men det forhindret ikke utløsningen av nytt initiativ. Statsminister Christian Michelsen fanget inn en stemning da han avsluttet regjeringsoppropet den 31 . oktober 1905 med ordene Vi står foran et nytt avsnitt i vårt folks historie… Her er et stort arbeid å gjøre og betydningsfulle oppgaver å løse. Den nye arbeidsdag venter på oss alle. «Den nye arbeidsdag» ble et begrep som festet seg i sinnene.

Også svenskene måtte justere sitt verdensbilde. Mens unionsoppløsningen betød en nasjonal seier i Norge, betød den noe nær det motsatte i Sverige. Ikke desto mindre kom unionsoppløsningen også her til å virke i samme retning som i Norge. I begge land bidro unionsoppløsningen til en nasjonal konsolidering og til å styrke utviklingen mot et moderne samfunn. Sverige hadde vært en europeisk stormakt. Den gamle stormaktsdrømmen var død lenge før 1905, men ved inngangen til det 20. århundre föddes en ny, framåtblickande och fredlig stormaktsdröm: visionen om Sverige som en kommande industriell och ekonomisk värdsmakt. Unionsoppløsningen kan sies i noen grad å ha vært en fødselshjelper ved denne nye visjons fødsel.

I Norge fødtes knapt noen stormaktsdrøm av samme art. Aspirasjonene var mer begrenset. Ikke desto mindre er det en parallellitet i det vi kan kalle de nasjonale prosjekter – «den nye arbeidsdag». Vi finner i begge land en ny nasjonalisme – en næringslivsnasjonalisme knyttet til industrialisering og økonomisk utvikling. Denne reflekterte en alminnelig tendens i Europa. Den tyske historiker Hans- Ulrich Wehler refererer til det han kaller næringslivsnasjonalisme som utviklingsideologi. Modernisering ved industrialisering bød på løfter for fremtiden, men den skapte også konflikter – dype konflikter.

DET ALMINNELIGE MODERNISERINGSPROSJEKT

Den avgjørende drivkraft for denne nye nasjonalisme i Sverige og Norge var naturligvis ikke unionsoppløsningen selv om den inngår som et element i utviklingsforløpet. For det første hadde begge land hva vi kan kalle et moderniseringsprosjektet med røtter langt tilbake på 1800-tallet. «Modernisering» er et vagt begrep. Innholdet i begrepet har også skiftet over tid, men noen trekk er sentrale. For det første dreier det seg om et frigjøringsprosjekt, en frigjøring fra undertrykkende strukturer. Frigjøringen er nært forbundet med den vitenskapelige rasjonalitet eller avmytologiseringen av verden. Denne rasjonalitet har næret en instrumentell tenkemåte og nye ambisjoner om samfunnsbygging. Det vil si at man i kjølvannet av opplysningstiden utviklet i den vestlige verden et prosjekt som gikk ut på aktivt å forme et fritt, «moderne» samfunn. Friheten er altså «ikke blitt til ved nedbygging eller avvikling, men ved oppbygging og utbygging av samfunnet». Rammen for dette nye samfunn var nasjonalstaten. Innholdet i prosjektet var konsentrert om sosial integrasjon innenfor det nasjonale fellesskap. Viktig var også den økonomiske utvikling, men den måtte kobles til det Anton Martin Schweigaard kalte Almenvelstandens Udbredelse. Demokratisering og rettferdig fordeling ble viktige grep i realiseringen av det store sosiale integrasjonsprosjekt.

Det er to momenter å merke seg ved dette moderniseringsprosjekt. For det første var det et prosjekt og en måte å tenke om verden på som stort sett alle grupper sto sammen om. Man kunne strides om mangt, og gjorde det også, men for forståelsen av historien er det viktig å være oppmerksom på dette grunnleggende fellesprosjekt. En historieskrivning som fremstiller den moderne periode som et tilfeldig resultat av interessekamp i en prosess der teknologien eller økonomisk nødvendighet er de egentlig drivende krefter vil gi et galt bilde. For det annet var det naturligvis ikke bare Sverige og Norge som hadde slike ambisjoner og delte denne samme moderniseringshistorie. På dette almene nivå, det vil si så langt vår skisse antyder, var moderniseringsprosjektet noe den vestlige verden hadde felles. De dypere drivkrefter må altså søkes på tvers av de nasjonale grenser.

I dag er det mange som mener at utviklingen har tatt en annen retning, at vi nå beveger oss inn i det postmoderne samfunn. Det som er sikkert er at kritikken mot moderniseringsprosjektet er styrket. Det skyldes iallfall i noen grad at de uheldige sider ved moderniseringen eller ved den form den fikk, er blitt tydeligere. Industrialiseringen har ført til forurensninger og er dessuten iferd med å rive seg løs fra båndene til nasjonalstatene. Individualiseringen har brutt gamle begrensninger. Den nasjonale sosiale integrasjon er dels blitt følt som en tvangstrøye av noen og vi ser tegn til desintegrasjon, dels er den blitt utfordret av krav om en mer rettferdig fordeling internasjonalt. Disse (og andre beslektede) tendenser kan enten tolkes som moderniseringens fullstendiggjørelse eller som en kursendring bort fra det moderne samfunn. Fortolkningene trenger ikke å stå i strid med hverandre. At man nettopp ved fullstendiggjørelsen skifter kurs, er rimelig nok.

Den sterke vekt på næringslivsnasjonalisme som utviklingsideologi og på konsentrasjonen om industrialisering kom mot slutten av 1800-tallet. I Sverige ble den dominerende. I Norge skal vi se at situasjonen var mer kompleks. Men uansett var industrialisering i høy grad på dagsordenen i begge land da unionen ble oppløst. Man var på det tidspunkt dessuten iferd med å få demonstrert klart og tydelig det potensiale som lå i de naturrikdommer den skandinaviske halvøy var så rik på – vannkraft, skog og mineraler. Det er på dette punkt i historien, da man så å si var kommet halvveis i moderniseringen, at vi skal starte vår beretning.

Nå skulle det ikke ta så lang tid før den første verdenskrig la sin skygge over Europa. I tiden som fulgte kom de store kriser og de store kriger. De totalitære ideologier fikk feste i sinnene. I tilbakeblikk fremtrer 1900-tallet med et underlig Janus-ansikt. På den ene side ble det ekstremismenes og de store kriser og konfrontasjoners århundre. Dette er hovedperspektivet i historikeren Eric Hobsbawms dystre beskrivelse. På den annen side ble det århundret for økonomisk vekst og utviklingen av demokrati og velferd i stadig flere land. Det er flere beskrivelser som legger hovedvekten på disse lysere sider.

DEN SKANDINAVISKE LØSNING

Den vestlige verden har altså en felles moderniseringshistorie. Det gjelder på det overordnede nivå. Går vil litt ned fra de store abstraksjoner, ser vi imidlertid at utviklingen kunne arte seg forskjellig i de forskjellige områder. På det vi kan kalle et mellomnivå finner vi for eksempel at Skandinavia har en felles utvikling som i visse henseender adskiller seg fra den vestlige verden forøvrig. Her klarte man å leve opp til programmene fra 1905 og utvikle næringslivet, demokratiet og velferden til det som av noen er blitt kalt den skandinaviske modell. Det vil blant annet si at man klarte å avverge såvel den kommunistiske som den fascistiske trussel. Man fant et «bedre» svar på modernitetens problemer enn det disse to totalitære bevegelser sto for.

Det var kanskje ikke så opplagt at man skulle kunne klare det. Inngangen til det 20. århundre var nemlig en krisetid, også i de skandinaviske land, og med dype konflikter som lett ville kunnet føre inn på mindre ønskelige veier. To konflikter dominerte, den mellom tradisjonalister og modernister, og den mellom kapital og arbeid. Blant tradisjonalistene finner vi sivilisasjonskritikerene som så på alt «fremskrittet» med ulyst. De trer klart frem ved inngangen til det 20. århundre, men var allikevel marginale. Skeptikere var det imidlertid flere av. For dem gjaldt det mer den retning moderniseringen tok ved industrialiseringen, det gjaldt mer integrasjonsgrunnlaget enn selve integrasjonen eller moderniseringen. Konflikten gikk på hvordan fremtidssamfunnet skulle se ut. Hvilke næringer skulle det satses på, og hvordan skulle det legges til rette for det gode liv? Den andre konflikt, den mellom arbeid og kapital, var minst like dyptgående, og truet i en periode samfunnsstabiliteten også her oppe i det fredelige nord.

Man fant altså en «løsning», men hvori består egentlig den skandinaviske modell? Et slående fellestrekk på det ytre plan er de sosialdemokratiske partiers vekst fra de ble etablert som marxistiske partier (iallfall i retorikken) helt på slutten av 1800-tallet og frem til hegemoniske posisjoner 50 år senere. Dette gjelder i spesiell grad Sverige og Norge. Men hva slags samfunnsformasjon er dette? I Norge har de tre kanskje fremste historikere i den generasjon som skrev under sosialdemokratiets store periode, gitt tre ganske forskjellige karakteristikker av det samme sosialdemokratiske regime.

For Sverre Steen var det den store forsoning. Det vil si en lykkelig realisering av det store integrasjonsprosjekt. Karakteristikken korresponderer med det svenske begrep folkhemmet. For Jens Arup Seip derimot, representerte den sosialdemokratiske orden den leninistiske ettpartistat. Innenfor integrasjonsdiskursen kan vi kanskje si at han la vekten på integrasjonens bakside i retning av statlig maktbrynde og ensretting. Og endelig har Edvard Bull d. y. karakterisert det sosialdemokratiske regime som en kapitalismens fullstendiggjørelse. Det må innebære at man ikke hadde lykkes med den sosiale integrasjon. Det kan virke som man mangler begreper for å fange inn denne samfunnsformasjon!

Nyere forskning har konsentrert mye oppmerksomhet mot det forhold at det særlig er i land med luthersk bakgrunn at sosialdemokratiet har slått rot og representerer moderniseringen. Sosialdemokratismen har først og fremst virket der hvor det var grobunn som på én gang betonte menneskenes prinsipielle likhet, individualisering av ansvar, arbeidsomhet og solid respekt for statsmakten (Knudsen). Etter reformasjonen var stat og kirke blitt sammenføyd hvilket blant annet innebar at staten overtok omsorgsfunksjonen. Det går en linje herfra til den moderne, universalistiske skandinaviske velferdsstat. Religionen ble en privat og personlig sak med reformasjonen. Denne individualiseringen skulle beholdes som et konstituerende trekk etterhvert som samfunnet ble sekularisert. Den individuelle frigjøring ble koblet sammen med det sterke krav om sosial integrasjon ved et sterkt ideal om likhet. Likheten og den sterke vekt på sosial integrasjon kombinert med statens dominerende tilstedeværelse skulle da bidra til å forklare hvorfor, som det er sagt, sosialismen i disse samfunn ikke er en opposisjonell, men en ortodoks verdensanskuelse (Witoszek). Det vil si at vi får elementer til en forklaring på hvordan sosialismen på en fredelig måte kunne inkorporeres i de skandinaviske samfunn og bli hegemonisk ved å anta en sosialdemokratisk form.

TRE FASER

Når det gjelder den skandinaviske modells historie eller sosialdemokratiets vekst og fall, lar det 20.århundre seg dele opp i tre faser med utgangspunkt i integrasjonsprosjektet. Den første fase går frem til slutten av 1930-tallet. Det er perioden da man med utgangspunkt i krisetilstanden ved inngangen til århundret klarer å arbeide seg frem til de kompromisser som ligger til grunn for den sosialdemokratiske orden. Den annen fase strekker seg fra slutten av 1930-årene frem til 1970-årene. Det er fasen da man på grunnlag av den sosiale integrasjon man hadde oppnådd, bygger ut den sosialdemokratiske orden. Den siste fase strekker seg fra 1970-årene og fremover til slutten av århundret. Den er preget av tegn til desintegrasjon og en delvis avvikling eller omforming av den sosialdemokratiske orden

De to kompromisser som kan symbolisere slutten på den første fase er det parlamentariske kompromiss og produksjonsøkningskompromisset. Det parlamentariske kompromiss reflekteres i Krisuppgørelsen i Sverige i 1933 og i Kriseforliket i Norge i 1935. Det innebar at sosialdemokratene i begge land inngikk i en politisk koalisjon med bøndene. I en viss forstand kan vi si at man ved denne koalisjon overvant, eller iallfall dempet, konflikten mellom tradisjonalister og modernister. I begge land var jordbruket fremdeles en dominerende næring, og sosialdemokratene hadde da gjennom mange års politisk-parlamentarisk virksomhet fått ristet såpass meget av sosialismen av seg at de kunne åpne øynene for de sosiale realiteter i eget land.

Sosialdemokratene hadde altså latt seg integrere på det politiske plan, men ikke bare det, de var nå også parat til å overta ansvaret for den nasjonale integreringspolitikk som var initiert av venstrebevegelsen. By og land – hand i hand ble deres slagord i Norge. Denne koalisjon mellom by og land som foregikk parallelt i de to land og ikke uten gjensidig påvirkning, ble en av de viktigste forutsetninger forutsetninger for at sosialdemokratene kunne innta den hegemoniske posisjon i neste fase.

Produksjonsøkningskompromisset reflekteres i Hovedavtalen i Norge i 1935 og i Saltsjöbadsavtalet i Sverige i 1938. Nå har nyere forskning vist at produksjonslinjen har solide røtter langt tilbake i begge lands arbeiderbevegelser. Avtalene i 30-årene blir altså i denne sammenheng bare en konsolidering av noe som har vært på gang lenge. Disse avtaler mellom arbeidslivets parter førte imidlertid til en høyere grad av arbeidsfred. De betød ikke at man var kommet frem til en almen enighet på det substansielle plan. Men de betød at man hadde etablert hva vi kan kalle et solidaritetsspill. Det var basert på en felles forståelse av at man burde unngå situasjoner som begge parter tapte på. Man sa seg i realiteten villige til å godta kompromisser. Videre innebar det en gjensidig anerkjennelse av hverandres organisasjoner og regler for hvordan konflikter skulle løses.

Det kanskje viktigste integrasjonsgrunnlag ved siden av demokratiseringen var sosialpolitikken som det etter hvert ble utviklet betydelig enighet om langt over i den konservative leir. Den ble til å begynne med drevet frem av de radikale borgerlige, men etterhvert overtok sosialdemokratene initiativet. Den sosialdemokratiske orden blir i særlig grad assosiert med det skandinaviske velferdsregime. Det karakteristiske ved dette regime er høy grad av universalitet kombinert med generøse ordninger, en omfattende sosialisering av risiko og skattefinansiering. Et hovedhensyn med den moderne velferdsstat i forhold til den gamle sosialhjelpsstat var å få en ordning som fremmet sosial likhet. I realiteten var det bare tre land som kom til å innføre full inntektstrygghet i så vel inntektsforsikringene som pensjonsforsikringene, nemlig Sverige, Norge og Finland. Gjennombruddsfasen var fra midten av 50- årene og frem til omkring 1970, med Sverige som foregangslandet. I Norge ble kronen satt på verket ved innføringen av den samordnede folketrygd i 1969. Det er karakteristisk for den samforstand som hersket at proposisjonen ble lagt frem av en borgerlig samlingsregjering.

Det er verdt å merke seg at det skandinaviske velferdsregime, i motsetning til andre velferdsregimer, eller i større grad enn disse, er karakterisert ved at det søker å maksimere individuell uavhengighet, i sin ytterste konsekvens også uavhengighet av familien, hvilket kan sies å være en spesiell blanding av liberalisme og sosialisme. Omsorgen for den enkelte skulle overføres fra familien eller fra privat veldedighet til det offentlige. Det kan synes paradoksalt at nettopp de sosialdemokratiske regimer skulle fremme en spesiell sort individuell uavhengighet. Det kan kanskje heller ses på som en arv fra reformasjonen, da staten overtok kirkens sosiale funksjoner. Det vil si at sosialdemokratene representerte en sekularisering av den protestantiske individualisme. For å forstå sosialdemokratiet er det under enhver omstendighet viktig å se på de spesielle blandinger av kollektivistiske og individualistiske ordninger.

1940-årene og begynnelsen av 50- årene ble en periode da man famlet seg frem til den konkrete utforming av den orden som skulle bygges på grunnlag av det tross alt relativt vellykkede integrasjonsprosjekt fra den foregående fase. Det var en periode da sosialdemokratiet fant sin form, og i denne prosess bidro hele spektret av politiske grupperinger. Vesentlige trekk kom fra de radikale borgerlige. Det ble et system der kompromisskulturen, solidaritetsspillet og forhandlingskorporativismen fra integreringsprosjektet ble utvidet ved et mer systematisk innslag av forvaltningskorporativisme kombinert med en relativt moderat reguleringsøkonomi.

Den siste fase kan kanskje sies å ta sin begynnelse omkring 1970, eller tydeligere fra 1980-årene. Den er preget av desintegrasjon iallfall i forhold til det store nasjonale integrasjonsprosjekt. Det er naturligvis en historiens ironi i det forhold at nettopp når den sosialdemokratiske orden er blitt realisert tilsynelatende fullt ut – nettopp i dette sosialdemokratiets lykkelige øyeblikk begynner bygningen å slå sprekker. Det synes å vokse frem en ny individualisme som truer de gamle solidaritetsbånd. Nå så vi at denne individets frigjøring lå som en klar tendens i den gamle orden. Vi kan kanskje si at utviklingen av denne orden pekte ut over ordenen selv. Jens Arup Seips og Edvard Bull d.y.s karakteristikker av sosialdemokratiet røbet vel også at alt var ikke idyll. Dessuten er det ofte slik at løsninger på gamle problemer vil generere nye problemer. Historien tar ikke slutt.

Det er for øvrig mulig vi skal snakke om reintegrasjon snarere enn om desintegrasjon idet det har oppstått nye integrasjonsenheter. Integrasjonen i nasjonen kunne av noen (kulturelle minoriteter) erfares som overgrep. Under enhver omstendighet har den nye innvandring på den ene side og globaliseringen på den annen skapt nye integrasjonsproblemer.

Vi ser også hvordan velferdsstaten viser overbelastningssymptomer, kanskje fordi den egentlig hadde den puritanske ånd og arbeidsmoral som en forutsetning, og når den svekkes vil overbelastning inntreffe. Og vi ser hvordan nye demokratiseringsfremstøt som lønnstagerfondene i Sverige slås kraftig tilbake, samtidig som det er tegn til at elitene gjør opprør ved at de trekker seg tilbake fra sine samfunnsforpliktelser. Det er også karakteristisk at de politiske partier har vanskelig for å gi adekvate svar på tidens utfordringer.

De nevnte utviklingstrekk i den siste fase er forøvrig ikke begrenset til Skandinavia. De reflekterer en almen utvikling. Det karakteristiske for Skandinavia er at man ved denne utvikling mister noe av det som var det særpregede og som kunne rettferdiggjøre et begrep om den skandinaviske modell eller den sosialdemokratiske orden.

NASJONALE SÆREGENHETER

På det overordnede nivå hadde Sverige og Norge en moderniseringshistorie felles med den vestlige verden. På mellomnivå har vi sett at det fantes en egen skandinavisk eller svensk/norsk variant av denne historie. Men det er naturligvis også slik at vi på nivået under dette kan se at det også mellom Sverige og Norge er forskjeller – forskjeller som vil kunne bidra til å kaste lys over dynamikken i utviklingen. I en sammenlignende historie om Sverige og Norge vil det være naturlig å jakte på nettopp disse forskjellene.

De kanskje viktigste forskjeller har sine røtter i den historiske erfaring. Norge hadde hatt et kontinuitetsbrudd i sin historie under dansketiden, og kunne forsåvidt starte med blanke ark i 1814. Samtidig var kontinuitetsbruddet et sår som måtte leges. Det var denne oppgave Ernst Sars påtok seg ved å utvikle tanken om en egen norsk nasjon som var holdt opp under unionstiden. Historien ble viktig som basis for 1800-tallets nasjonsbygging. Samtidig ble unionen med Sverige bare et skritt på veien mot den fulle nasjonale selvstendighet. Nasjonalismen ble knyttet til de progressive, demokratiske krefter i kampen mot unionskongen. Den nye giv i nasjonsbyggingen og moderniseringen ved inngangen til 1900- tallet ble på denne måten en fortsettelse av det «moderne» prosjekt man hadde lagt opp til på 1800-tallet. Man trakk historien med seg, også og ikke minst 1800- tallets nasjonsbyggingshistorie.

Sverige derimot hadde ikke hatt et slikt historisk kontinuitetsbrudd. Problemet ble dermed det motsatte av det norske. Man hadde trukket med seg store deler av det gamle samfunn helt frem til 1900-tallets begynnelse. For de moderne, progressive krefter ble det derfor viktig å bryte med det gamle, og starte med blanke ark. Det svenske kontinuitetsbrudd kom egentlig først ved inngangen til det 20. århundre og var av en helt annen art enn det norske. Her var intet sår som måtte leges, men en arv man måtte fri seg fra. Den nasjonalisme som søkte næring i den nasjonale historie var ikke som i Norge forbundet med de progressive krefter. Det var først og fremst de konservative som mobiliserte historien for sine formål. I det nye, moderne nasjonsbyggingsprosjekt ble derfor den nasjonale identitet ikke knyttet til den historiske kontinuitet så meget som til selve moderniteten, til det å være moderne og tilhøre avantgarden. Denne forskjell i forholdet til den historisk kontinuitet har klare implikasjoner når det gjelder innholdet i moderniseringsprosjektet. Sverige har et mer renskåret moderniseringskonsept å gå ut fra. Om Norge er det sagt at man hadde et fyldigere moderniseringsbegrep. Kanskje burde vi heller si – et svakere eller mer utydelig moderniseringsbegrep.

Vi har vært inne på hvordan vi ved å starte beretningen om Sverige og Norge ved inngangen til det 20. århundre bryter inn i moderniseringsprosessen ved halvgått løp. På bakgrunn av de antydede forskjeller i historisk bakgrunn kan det være grunn til å spesifisere hva som ligger i dette halvgåtte løp. Det vil si at vi kan spørre om hvilke typisk moderne institusjoner som var på plass ved unionsoppløsningen i 1905. Her er det nemlig karakteristiske forskjeller. Hva var det Sverige hadde av slike institusjoner som ikke Norge hadde? Sverige hadde allerede en nasjonalt basert storindustri som hevdet seg internasjonalt. Det hadde et banksystem som var rede til å betjene en slik industri. Det hadde videre i lengre tid hatt tekniske høyskoler. Det hadde også en aksjelov som regulerte de moderne kapitalassosiasjonsformer og det hadde konsesjonslover som regulerte bruk av vassdrag for industriformål. Intet av dette fantes i Norge.

Men hva var det Norge hadde som ikke Sverige hadde? Norge hadde alminnelig stemmerett for menn og et parlamentarisk styringssystem. Ingen av delene fantes i Sverige. Kort sagt, i Sverige var de typisk industrikapitalistiske institusjoner på plass, men ikke de demokratiske. I Norge var det motsatt. Satt litt på spissen kan vi si at Norge ble demokratisert før det ble industrialisert, mens det motsatte var tilfelle med Sverige. Og denne forskjell har preget utviklingen frem til i dag, blant annet ved at den demokratiske norm har vært påfallende sterk i Norge. Det vil si at det har vært vanskelig å legitimere sosial makt på annen måte enn gjennom demokratiske prosedyrer. Det norske næringsliv har f. eks. i større grad enn det svenske måttet underordne seg politisk styring. I Sverige har det sterke industriborgerskap hatt en legitimitet når det gjelder utøvelse av sosial makt som dels baserer seg på tradisjon og dels på ytelse. Det svenske næringsliv har på en annen måte enn det norske fått legitimitet ved å være effektive modernisatorer på det teknisk-økonomiske felt.

De nevnte forskjeller kan også bidra til å forklare hvorfor det svenske sosialdemokrati har vært mindre sosialistisk enn det norske, iallfall i perioder, samtidig som det har vært mer teknokratisk. Etter 1905 utviklet de to sosialdemokratiske partier seg i forskjellig retning. Det svenske ble reformistisk og innordnet seg i det borgerlige parlamentariske demokrati, mens det norske utviklet seg i mer revolusjonær retning. Det deltok riktignok i det parlamentariske arbeid, men var samtidig systemkritisk og meldte seg for en kortere tid inn i den kommunistiske internasjonale. Det er symptomatisk at mens de svenske sosialdemokrater gikk i regjeringskoalisjon med de radikale borgerlige allerede i 1917, har de norske til denne dag ikke gått i regjeringskoalisjon med noe annet parti (med unntagelse av Nygaardsvolds London-regjering under annen verdenskrig). Det er også andre tegn som tyder på at man beholdt mer av den radikale samfunnskritikk i Norge. Den sosiale integrasjon var kanskje ikke kommet så langt som Sverre Steen antyder i beskrivelsen av den store forsoning, iallfall ikke i sammenligning med Sverige.

Tradisjonen med den sterke stat kombinert med borgerliggjøringen av sosialdemokratene og dermed med en sterk svekkelse av samfunnskritikken, synes i Sverige å ha banet veien for et sterkt teknokrati eller for det som er kalt – sosial ingeniørkunst. Det lå alltid nær for hånden innenfor moderniseringsprosjektet, og i Sverige synes det altså som forutsetningene for realiseringen var gode. Nå fikk man også i Norge en klar utvikling i retning av et teknokrati, særlig i tiden etter den annen verdenskrig. Teknokratiet er på mange måter karakteristisk for den sosialdemokratiske orden. Men når den manipulerende sosialingeniør, som så på sine medmennesker som objekter som skulle formes til fremtidssamfunnets ideelle borger, hadde noe mindre armslag i Norge enn i Sverige, synes det å ha sammenheng dels med at den radikale samfunnskritikk hadde beholdt mer av sin kraft i Norge, og dels med at det tradisjonelle borgerlig, moralske dannelsesideal fra 1800-tallet også sto sterkere.

Forskjellene må dog ikke overdrives. Særlig etter annen verdenskrig kom utviklingen som antydet ovenfor til å gå ganske parallelt. En viktig årsak til dette var det tette forhold mellom de svenske og de norske sosialdemokrater. Samtidig ble Sverige et modelland for Norge. Man anså nemlig at Sverige lå foran Norge i moderniseringsprosessen. Desto mer bemerkelsesverdige og betydningsfulle blir da de forskjeller som allikevel fantes.

At Sverige var mer integrert enn Norge eller at motsetningene i en viss fase synes mer neddempet, trenger ikke være noen garanti for fremtidig harmoni, snarere tvertimot. En kontinuerlig utluftning av motsetninger gjennom diskusjon kan hindre at det bygger seg opp mot fremtidige konfrontasjoner av alvorligere karakter. Det synes i en viss grad å være tilfelle med striden i Sverige om lønnstagerfondene i 1970- og 80-årene. Utgangen på denne striden symboliserer slutten på det sosialdemokratiske hegemoni og varsler ganske dyptgripende endringer. Det opprinnelige forslag fra det svenske LO var radikalt. Det gikk ut på overføre eiendomsretten til produksjonsmidlene til lønnstagerne. Av en radikal samfunnsanalytiker er forslaget karakterisert som a fundamental programmatic shift in which the organisation of capitalist production will once again be challenged (Esping-Andersen). I Norge kom det ikke frem lignende forslag i følge samme analytiker. Forslaget ble imidlertid kraftig slått tilbake av de svenske borgerlige som her fikk velgerne med seg, og resultatet ble det motsatte av intensjonen – et klart tilbakeslag for den sosialdemokratiske orden.

På en del områder kan vi også se at forskjellene mellom Sverige og Norge blir mindre. På andre områder dukker det opp nye forskjeller. Når det gjelder spørsmålet om de sosialdemokratiske ordens skjebne, er utviklingstendensene mangetydige. I kjølvannet av det store tilbaketoget i striden om lønnstagerfondene har avviklingen av de korporative styringsinstitusjoner gått lenger i Sverige enn i Norge. På den annen side har det svenske sosialdemokratiske parti beholdt sin stilling som Riksdagens største parti, mens dets norske motpart har krympet kraftig.

Ved sammenligningen mellom Sverige og Norge er det altså vanskelig å si noe om forskjellene øker eller blir mindre. Det bringer oss tilbake til mellomnivået. Som vi så, synes det rimelig klart at de skandinaviske særtrekk viskes ut og at såvel Sverige som Norge blir mer like de andre vestlige land. Vi ser altså en utvikling gjennom det 20. århundre der man fra en konfliktfylt begynnelse klarer å realisere det store moderne integrasjonsprosjekt i en spesiell skandinavisk variant, men der det mot slutten av århundret oppstår nye integrasjonsproblemer samtidig som de skandinaviske særtrekk viskes ut.

Francis Sejersted er professor i historie ved institutt for samfunnsforskning, Oslo.

LITTERATUR:

Angell, Svein Ivar Den svenske modellen og det norske systemet. Tilhøvet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Norge ved overgangen til det 20. hundreåret Samlaget 2002

Mithander, Conny 1905 – genombrottet för en ny konservativ nationalism, i Sven Eliæson & Ragnar Björck (red.) Union och Secession. Perspektiv på statsbildningsprocesser och riksupplösningar Stockholm 2000

Elzinga, Aant, Jamison, Andrew och Mithander, Conny Swedish Grandeur: Contending Reformulations of Great-Power Project, i Michael Hård och Andrew Jamison (red.) The Intellectual Appropriation of Technology. Discources on Modernity 1900-1939. MIT Press 1998

Wehler, Hans-Ulrich Der Aufstieg des Organisierten Kapitalismus und Interventionsstaates in Deutschland, i Heinrich August Winkler (hg.) Organisierter Kapitalismus – Voraufsetzungen und Anfänge. Göttingen 1974

Christoffersen, Svein Aage Solidaritet og frigjøring, i Svein Aage Christoffersen (red.) Moralsk og moderne. Trekk av den kristne moraltradisjon i Norge fra 1814 til i dag Oslo 1999

Knutsen, Torbjørn L. Twentieth-Century Stories, i Journal for Peace Research vol. 39/2002.

Sejersted, Francis Historiefagets fortellinger, i Norsk Idyll? Oslo 2000

Knudsen, Tim Tilblivelsen af den universalistiske velfærdsstat, i Tim Knudsen (red.) Den nordiske protestantisme og velfærdsstaten Aarhus 2000

Witoszek, Nina Norske naturmytologier. Fra Edda til økosofi Oslo 1998

Myrvang, Christine Sosialistiske produksjonsidealer ‘dagen derpå’, i TMV skriftserie nr. 18, 1996

Johansson, Alf W. (red.) Vad er Sverige? Prisma 2001

Esping-Andersen, Gösta Politics against Markets. The Social Democratic Road to Power. Princeton 1985

Deler av fremstillingen er inspirert av Svein Ivar Angell: Den svenske modellen og det norske systemet. Tilhøvet mellom modernisering og identitetsdanning i Sverige og Norge ved overgangen til det 20. hundreåret, Oslo 2002.