AV FRANK MEYER

Det er en eiendommelighet ved våre moderne, europeiske kulturer at vi moderne menneskene tror at vi er temmelig forskjellige fra hverandre. Aldri i historien har det vært en slik dyrking av individualisme som i den moderne, for ikke å snakke om det som kalles postmoderne tid. Paradoksalt nok lever vi samtidig i masseproduksjonens og massekommunikasjonens tidsalder. Masseproduktene kommer i millionvis ut av fabrikkene, og vi tar dem i mot med stor glede, nettopp fordi de gir oss den flotte følelsen av at vi er så fryktelig enestående som vi tror vi er.

Det at vi ikke er så enestående og uavhengige som vår kultur forespeiler oss, gjelder ikke bare de materielle ting. Også kulturelle fenomener er preget av kollektiv standardisering. Det beste eksemplet på slike fenomener er språket. Parallelt med statsbyggingsprosessen foregikk det en ensretting av språket. I Frankrike fantes det på 1800-tallet ennå en rekke ulike språk. Befolkningen i en fjerdedel av de ca. 8 000 franske småbyene snakket et annet språk enn fransk. Og mer enn som så, folk i disse 2 000 byene snakket overhodet ikke fransk. Ved siden av de ulike språkene taltes det et utall dialekter. De språklige forskjellene var enorme, og Pariser-befolkningen kunne på 1800-tallet ikke skille mellom grisenes grynting og uttalen til beboerne i distriktet Orne. Dette ble det, som vi vet godt, slutt på i løpet av 1900-tallet da Frankrike virkelig fikk et eneste nasjonalspråk, selv om det fortsatt hadde (og har) regionale og lokale dialekter.

Noe liknende gjelder for måten å tenke, føle og handle på – som også har gått gjennom en utvikling av kulturell standardisering. Selv om ihuga individualister vil benekte dette, kjenner vi alle til erfaringer som sier det motsatte. Om vi sitter på en italiensk piazza og observerer hvordan folk oppfører seg og omgåes med hverandre, vet vi at det finnes noe sånt som «nasjonalkarakterer». Først betrakter vi kanskje noen italienere, med deres veltalenhet, både med leppene, ansiktet, fingrene, hendene og kroppen. Deretter trenger en gruppe brautende amerikanere inn på plassen, med sine uhemmede følelsesutbrudd (Oh, dear! Oh, God!). Så farer en gruppe østasiater gjennom gatebildet, uten at vi forstår oss godt nok på de enkelte nasjonenes kulturelle standarder til å kunne skille dem i mellom.

Også i Norden finnes og fantes det nasjonale kulturer, det man på 1800-tallet kalte nasjonalkarakterer. Ettersom samfunnene var svært ulike, var også nasjonalkulturene ulike. Søsternasjonene Sverige og Norge, som mellom 1814 og 1905 dannet den norsk-svenske unionen, er et godt eksempel på dette. Det var helt ulike kollektive erfaringer som preget henholdsvis nordmenn og svensker. I Norge og Sverige hadde stats- og samfunnsutviklingen vært helt ulik. I Sverige fantes det en klassisk stenderstat, der aristokratiet spilte en betydelig rolle ved siden av kongemakten og bondestanden. I Norge hadde Svartedauden fjernet grunnlaget for en levedyktig riksadel, og siden midten av 1300-tallet hadde det ikke vært noe aristokrati i Norge. Dette hadde også innflytelse på det enkelte menneskets måte å føle, tenke og handle på. Standssamfunnet gjennomsyret det svenske, men ikke det norske samfunnet.

For å anskueliggjøre dette vil jeg i det følgende gi eksempler fra personlige dokumenter som hovedsakelig oppsto henholdsvis rundt 1810-tallet og 1930- tallet. Det dreier seg først og fremst om brev, notater og dagbøker der sporene etter de kulturelle kontaktene mellom ulike nasjonalkulturer er blitt synlige. Kildene er av svært ulik opphav, men gir likevel et inntrykk av hva en kan forvente seg av funn om en ville gå mer systematisk til verks. Det er mitt inderlige håp at dette området – forskjeller mellom ulike nasjonale kulturer og hvordan disse forandrer seg over tid – vil bli gjenstand for en systematisk studie innenfor 1905-prosjektet.

HØFLIGHETER OG FORMALISME

Et av de momentene en kan lese ut fra de personlige dokumentene er de enorme forskjellene med henblikk på høfligheter og formalismer i samfunnet. Som nevnt hadde stendersamfunnet preget svenskenes, men ikke nordmennenes væremåte. Dette kunne en se helt i begynnelsen av unionstida, i 1814. Forskjellene mellom norsk og svensk væremåte kom tydelig fram i 1814 da nordmenn og svensker møttes under unionsforhandlingene med mere. I dette året skrev eidsvollsmannen Peter Motzfeldt forundret om besøket av en svensk delegasjon ved åpningen av det overordentlige Storting: Nu kom de Svenske, nemlig: Rosenblad, Wetterstedt, Mörner, Wirsén og Rosenstein. De bukkede i en Pokkers Tid. De bleve staaende ligesom ogsaa Forsamlingen. Den første af dem tiltalte os: «Ædle Herrer og norske Mænd!» og oplæste, slet nok, en velskreven svensk Tale. [...] De øvrige af dem taug, men bukkede altid tilligemed ham hver Gang, han nævnte de ædle Herrer og Norske Mænd.

Det som gjorde opplevelsen fremmed og muligens til og med komisk for nordmannen var at den svenske atferden virket overdimensjonert. Det virket lite hensiktsmessig og temmelig stivt å bukke unisont når nordmennene ble nevnt. Motzfeldts kulturelle koder og den fremmede symbolbruken stemte ikke overens. For nordmennene lå det noe overdrevent, unaturlig, regulert og mekanisk over den svenske seremonien. Den virket kunstig, stiv og livløs.

I rettsvitenskapen er det et gammelt prinsipp at også den andre siden skal høres: Audiatur et altera pars. Det kan med andre ord være på sin plass å se hvordan kulturmøtet mellom nordmenn og svensker fremtonet seg fra den andre, fra den svenske siden. Svenskenes statssekretær, greve Gustaf Fredrik af Wirsén, kanskje den dyktigste blant de kommissærer som hadde forhandlet fram unionsavtalen med Stortinget, sa om den svenske bukkingen at de svenske kommissærene hadde takket for unionsbeslutningen med Ceremonie. For Wirsén og de andre svenske embetsmennene var det helt utenkelig med en mindre høflig atferd. Det hadde vært et brudd med stilen og en grov uhøflighet om en ikke hadde takket med dyp, unison og gjentagen bukking.

Den svenske adels- og embetsmannen August von Hartmansdorff, sekretær til den svensken stattholderen i Christiania mellom 1816 og 1821, var vitne til tilsvarende amtshandlinger med Ceremonie i den tidlige unionsfasen. I Hartmansdorffs brev til Stockholm og hans dagbøker finnes det overlevert motstykker til den episoden som Motzfeldt opplevde som komisk på grunn av sin strenge formalisme. Under Karl Johans kroningsferd til Trondhjem i 1818 holdt stortingspresident Christie en tale som ikke [vant] udelt bifall hos visse høie [svenske] herrer i det kongelige følge; men stattholder Mörner sa til dem at det vilde være uriktig å hefte sig ved slikt i Norge, hvor man er mindre vant med formaliteter som gjelder annensteds; ti nordmennene mangler den forfinede dannelse andre nasjoner i Europa kan rose sig av å eie. Han så ingen uhøflighet i Christies tale, men simplement den norske bonhommie.

ORDEN OG UORDEN

Kontrasten mellom det mer stive, forseggjorte og forfinete øst, og det mer løsslupne, slette og uforfinete vest for Kjølen, la også de fremmede fra Sentraleuropa merke til da de kom til Norden på 1930- tallet. Den tyske sosialisten og legen Max Hodann, som hadde oppholdt seg i både Danmark og Norge før han kom til Sverige, planla å lage en film om svensk mentalitet og noterte i den anledning: Folk er vel kledde. Rene. Ler aldri. [...] Forbudt å røyke på kino! Sosialisten Peter Blachstein ga uttrykk for at svenskene var et notorisk skolefolk, alltid opptatt av å lære seg samfunnets regler og orden. Og den tsjekkiske forfatteren Karel Capek skrev ned følgende observasjoner fra Stockholm i 1936: Det virker i det hele tatt som om folk i Sverige er nøye med ritualer; de er virkelig forferdelig verdige og på en måte opphøyede fra naturens side. På et herværende tivoli har jeg sett en forestilling ute i det fri med cubansk jazz fra Havanna; alvorlig og stilltiende ventet stockholmerne på denne banden av kreolske sprellemenn som på en søndagspreken i kirken. [...] Eller så var det trengsel i en hagerestaurant; og i stedet for at folk, som i Europa, krangler om plassen, stiller de seg tålmodig i en rekke og venter til en verdig hovmester fører dem til et ledig bord. Hvis det er slik i alle ting, er det ikke vanskelig å være konge her; for det er sikkert ikke den verste av alle oppgaver å være herre over mennesker som er herre over seg selv.

Alt som forstyrret den planmessige avviklingen av samfunnslivets funksjoner, var uglesett. Menneskene var herrer over seg selv, det vil si fornuften hadde seiret over følelsen. Følelser hadde ikke noe rom i det offentlige liv, f. eks. i arbeidslivet eller i politikken. En skulle snakke rolig og saklig, ta det lugnt. Sosialisten Walter Pöppel advarte andre tyskere i hvertfall: I Sverige har man ikke sans for noen bombastisk, overdreven retorikk, og det var kanskje derfor sosialisten Otto Friedländer rimet at Sverige var det landet der man elsket kompromisser og kommisjoner/og var lite glad i propaganda. (Han hadde for øvrig vært i landflyktighet i Norge før han kom til Sverige). Friedländer mente at den svenske embetsmannsstands tørre pedanteri hadde liksom vært forbilde for de bredere samfunnslag og gjennomsyret disse med sine symboler, og så å si farvet av på medelsvensson: Man er i Sverige ofte stiv og formell. Det finnes en morsom historie om to svensker som sitter i en jernbanekupe og forteller hverandre vitser og ler. En tredje svenske i kupeen reiser seg, bukker dypt og sier: «Mitt navn er Pettersson, har De noe imot at jeg ler også?

Som vi har sett tidligere, var denne hang til stivhet og formalisme et gammelt fenomen, bevitnet av mange ulike personligheter fra ulike land. Også den britiske forfatterinnen Mary Wollstonecraft beskrev denne typen atferd i sine brev fra Sverige, Norge og Danmark år 1795: Svenskene er stolte av sin høflighet; men så langt fra å være en dannet sjels ytre ferniss, består den utelukkende av trettende former og seremonier. Og så langt fra å gjøre et behagelig inntrykk på den fremmede og straks få ham til å føle seg vel tilpass, slik de dannede franskmenn gjør, virker svenskens overdrevne høflighetsbevisninger som en stadig hemsko på alle hans handlinger. Den form for overlegenhet som pengemakt gir når der ikke finnes noen overlegenhet i utdannelse, unntatt den som består i efterlevelse av hensiktsløse former, virker stikk imot sin hensikt, så jeg kunne ikke annet enn å regne bondestanden som de høfligste mennesker i Sverige, da deres hensikt utelukkende er å gjøre gjesten til lags uten tanke på selv å bli beundret for sin atferd.

Ennå på 1930-tallet fantes det en del stivhet ikke bare i høytidelig, men til og med i daglig atferd. Slik husket tyskeren Alfons Heising i sine erindringer, at svensker på begynnelsen av 1940-tallet tiltalte hverandre i tredje person entall: Man blir tiltalt i tredje person. «Mener herren ditten» – «Sier damen datten!» Det ville vært uhøflig med direkte tiltale. Det er vanskelig å oversette til tysk. Det virker så uhøflig og utroverdig direkte oversatt. Men det var bare høflig [...]. I mellomtiden, i de siste 30 årene, har tiltaleformene forandret seg en god del, og man regnes ikke nødvendigvis for å være ubehøvlet om man sier «Ni» til noen.

Det er tydelig at Heising slet med de kulturelle omgangsformene i Sverige. Det var stor fare for å virke ubehøvlet når en ikke behersket den kompliserte etiketten. Selv i følelsesladde sammenstøt skulle en ikke forglemme seg. Da f. eks. den tyske sosialdemokraten Franz Osterroth kom i strid med en skånsk arbeider mistet denne roen og ropte: Osterroth er ikke blitt invitert til Sverige av noen som helst. Om det ikke skulle passe ham, er døren der! (En ser her at denne stivheten var den samme både for borgere og arbeidere, for stockholmere og skåninger.) Dessuten fantes det i Sverige to andre formaliteter i forbindelse med tiltaleformer. For det første var det en utstrakt bruk av akademiske og yrkestitler. Man skulle alltid bruke tittelen i tillegg til navnet, f. eks. Hans namn är Teol.-Fil. Cand. Manny Fridberg. Mens en på norsk spurte: Kommer De snart tilbake?, het det på svensk: Tror direktör Johansson att direktör Johansson snart kommer tilbaka?. I følge en dansk reisende i Sverige, journalisten Thomas Vogel-Jørgensen, hadde en svenske på 1930-tallet demonstrert for ham hvordan direktör Johansson kunne forekomme fem ganger i løpet av en kort setning. Dagligtalen hørtes ut som kanslisvenskan, det vil si at den svenske normalstilen hadde en tendens til å virke stilisert og stiliserende.

LIKHET OG ULIKHET

Den tidligere siterte August von Hartmannsdorff hadde god organisatorisk evne, ordenssans og arbeidsiver. Hans nære venn, dikteren Esaias Tegnér, beskrev ham som fortreffelig i alt som var detalj. Hartmannsdorff var stolt av sin adelige byrd, hadde tysk blod i sine årer og tyske drag i sin åndelige struktur: organisatorisk evne, ordenssans og arbeidsiver, en solid vederheftighet. Hans til å begynne med kritiske og fiendtlige holdning overfor nordmennene vek etter hvert for en bred forståelse for og verdsettelse av liberale norske politiske tradisjoner. Likevel forble han skeptisk til den kulturelle barbarismen til detta odrägliga folk. Han opplevde nordmennene som ohyfsade i sitt utseende og i sin oppførsel, og Stortinget som en jammerfull forsamling av parvenyer som var redde til å vise høflighet, men som måtte blåse sig op, for at man ikke skulle tro at de var småfolk.

Hartmansdorff, som var vant til ridderhuset og stendersamfunnet, skrev om det norske Stortinget: Stortinget er et levende bilde av folket i dette landet. Store og små, amtmenn og lensmenn, kjøpmenn og bønder, professorer og fiskeværeiere, officerer og prester om hverandre i en haug – intet annet enn benken de sitter på, knytter dem sammen, mente han. Imidlertid tok Hartmansdorff feil på dette siste punktet, fordi det fantes enda et moment de hadde felles. Det var at de alle hadde pådratt seg Hartmansdorffs forakt. En gang ga han uttrykk for hva han mente om forsamlingen ved å sette seg baklengs på publikumsgalleriets rekkverk i Stortinget. Stortingsmennene kunne da beskue bakdelen hans som stakk ut over rekkverket. Jeg har sett Stortinget: en jammerlig forsamling [...] ussel og elendig, ja opprørende er friheten i sin vorden, skrev han i 1818. Egaliteten var lik middelmådighet, uorden og anarki for Hartmansdorff: Med mine egne øren har jeg hørt to bønder i Lagtinget stemmet i m o t professor Sverdrup i spørsmålet om hebriask! – Og det var vel det verste som kunne hende for en mann med hans (svenske) kulturelle bakgrunn, at en ikke forsto skille mellom «oppe» og «nede» i samfunnet.

De tyske emigrantene på 1930-tallet var enig i beskrivelsen, og likedan som svensken betraktet de nordmennene som anarkistiske. Orden og disiplin var strengere forankret selv i en bayersk sosialists habitus enn i den norske slik at han på grunn av «sin tyske ordenssans» reagerte mot sine norske kameraters tilbøyelighet til det han kalte Zigeunertum (sigøynerdom). I tyske flyktningers øyne manglet nordmennene evnen til å skape orden. Fra en foredragsturné gjennom flere norske byer i 1934 skrev den tidligere siterte Max Hodann ned noen observasjoner og iakttakelser i punktform, deriblant de følgende punktene to og tre:
2. Program. Jeg har følelsen av at organisasjonen har en tendens til å stoppe for mye opp i kveldsprogrammene. Eksempel: I Studentersamfundet i Trondheim var det satt opp følgende punkter på dagsordenen ved siden av foredraget: Valg av formann – et punkt der en med god grunn kunne forvente seg en utstrakt og muligens følelsesladd debatt; videre en forestilling av Sissener-gruppen som oppholdt seg i byen den dagen. Skuespillerne skulle ikke vente og derfor puttet man deres oppvisning inn mellom foredraget og diskusjonen. Dette ødelegger selvfølgelig den intellektuelle sammenheng og minker virkningen. Da jeg var hos arbeiderungdommen ble det lagt inn et annet programpunkt mellom foredrag og spørsmål, nemlig lesing av et utdrag av en tekst ved Øverland. Utdraget varte i hele 65 minutter. Publikum kjedet seg, ble trette, snakket osv. Virkning: Forstyrrelser av konsentrasjonen. Derfor: Om mulig skal en skille mellom vanlig dagsorden og oppvisninger og ikke overdrive de sistnevnte.
3. Diskusjonsstil. Det var ikke noe styring av diskusjonen. Slik talte prof. Vieth Knutsen i 45 minutter, etter at foredraget hadde vart i 70 minutter. Her i Bergen forleden, snakket to av debattantene i henholdsvis 45 minutter (etter et møte med Nexø), der de leste opp skrevne innlegg. Disse hadde heller ikke sammenheng med foredraget. Det er ikke til gavn for den politiske virkningen av møtet når en håndhever dagsordenen på en slik liberal måte. Ordstyreren kan godt gripe inn og mane debattantene til konsentrasjon og korthet.

FØLELSEN AV NASJONAL MED- ELLER MOTGANG

Vi hopper tilbake til 1810-tallet. En spesiell plagsom erfaring for Hartmansdorff var den norske nasjonalismen. Men hvad jeg fortviler over, er dette folks nasjonale ånd, og den vil lenge efter min tid vekke uvilje hos alle svensker som blir nødsaget til å være bosatt her. – Og ikke bare svensker. Også de tyske flyktningene reagerte 120 år senere likedan på den ekstreme norske nasjonalismen, eller hurranasjonalismen, som sosialisten Peter Blachstein kalte den. For Blachstein og andre tyske flyktninger var det uvant at nasjonalismen ikke var spesielt aggressiv og ikke konservativ slik som de var vant til fra Tyskland. Den norske nasjonalismen står i deres erindringer og bemerkninger fram som ekstrem i sin styrke, men også som noe positivt. Flyktningene opplevde den norske nasjonalismen først og fremst som integrerende, ikke som ekskluderende, stikk motsatt den ekstreme sjåvinismen i Hitler-Tyskland. Det er lite å berette herfra. Skandinavia er jo Europas rolige hjørne, skrev Peter Blachstein i 1938. Og videre: Første mai, flott sosialdemokratisk opptog, for første gang har man tatt med det nasjonale flagg i kortesjen […]. Det var virkelig storartet. Jeg snakket med en franskmann som sa at han ble så overrasket over hvor velkledde og borgerlig hyggelige folk var. Og i parolen het det: 1ste mai er en nasjonal festdag for alle […] klasser!

Nasjonalismen, eller kanskje ville ordet patriotisme – fedrelandskjærlighet – være mer treffende, hadde trekk av dugnad og sosial likhet. Selveste symbolet på likhet og fellesskap var 17. mai-feiringen, med barna, nasjonens framtid, i spissen: For et fargeglad, flott og morsomt barnetog den dagen i dag! Det var et barnetog som gikk fra slottet og dens grønne beder og ned byen. Alle barn med norske flagg i hånden, i hvite bukser, blå jakker og hvite luer.

For Hartmansdorff var den nasjonale erfaringen en helt annen enn den som nordmennene feiret. Sverige hadde nettopp nådd et nytt dybdepunkt i sin nasjonale karriere. Fra 1600-tallet av hadde det området den svenske kongen kontrollerte blitt mindre og mindre. I 1809 tapte den tidligere europeiske stormakten til og med Finland, et av de gamle kjerneområdene i det svenske imperiet. At Sverige fikk Norge få år etter inn i unionen var på ingen måte noen kompensasjon for dette tapet. Det var en utbredt pessimisme som preget den svenske nasjonalismen, med en tilsvarende glorifisering av fortida. Et forum, som Hartmansdorff selvfølgelig tok del i, var det berømte Götiska förbundet, et fosterbroderlag hvis formål var å gjenreise de gamle göters – det vil si svenskers – frihetsånd, mannemot og ærlighet.

Hartmansdorffs karakteristikk av nordmennene var ikke akkurat positiv: Som alle hjemmefødinger er de egenkjære og innbilske; de er forelsket i sitt ville land og i sin egen råhet; de har nettopp nådd myndighetsalderen, tror følgelig at de vet allting bedre enn andre – slik er det her i verden, og det norske folk danner ingen undtagelse fra regelen. Og videre fordømte han nordmennene for at de skrøt av og overvurderte sine egne evner: De skryter fælt når de er kommet vel unna faren; men så lenge den står på, gir jeg ikke mange styver for dem. De har slåss som stakkarer, men sprunget som rådyr. Allikevel er de større helter enn alle andre tilsammen. – Hartmansdorff hevnet seg som den aristokraten han var. Meget snart etter ankomsten i Norge ga han avkall på den fine takt han opprinnelig hadde tenkt å vise innbyggerne i dette ville land.

DRIKKING

Som sagt, var det enkelte, direkte og uforfinete et trekk ved den norske væremåten gjennom 120-års-perioden jeg snakker om her. Dette viste seg ikke minst i festlige lag der nordmennene markerte seg med uhemmet fyll. I et brev til sin venn Lagerhjelm av 2.11.1816 beskrev Hartmansdorff følgende inntrykk om drikking på fest hos den svenske stattholder grev Mörner: Mennene er dog for fæle her i Norge. På ballet drakk en stor del av dem sig så fulle under souper’en at de ikke kunde vise sig mere. Et øieblikk var jeg inne i de fra damene adskilte rum, hvor de spiste. Der så det ut som på et vertshus også på den måten at de fulle svin, lik overbelastede bønder, holdt hverandre i ørene og kystes. Denne mangelen på selvkontroll, at de ikke var herre over seg selv, for å bruke Karel Capeks formulering, ville ikke forekommet i Sverige. Dette er tydelig i Hartmansdorffs beskrivelse fra 1816, og kan en også leses ut fra tallrike rapporter som tyske flyktninger på1930- tallet har etterlatt seg. Grøftefyll var et allesteds nærværende fenomen i Norge, men ikke i Sverige. (Dette står for øvrig i motsetning til en stereotypi. I Danmark heter et ordtak: Hold Danmark rent; følg en svenske til ferjen!)

Drikkingen i Norge nådde dimensjoner som minner om aktivitetene i den svenske (!) rokokkodikteren Carl Michael Bellmans burleske drikke- og kjærlighetsviser. For svensker kunne det virke som om nordmennene fortsatt befant seg på 1700-tallets sivilisatoriske nivå, når det gjaldt drikking. For utlendinger kunne en reise til Norge fornemmes som en reise tilbake til Holbergs tid og på bjerget til Jeppe, Nille og krabasken Mester Erik. Den tyske Komintern-sendemannen Richard Krebs’ fortelling om hva han opplevde da han kom til Norge for å rydde opp i kommunistpartiet (NKP), ligger nær denne analogien. NKP var berømt og beryktet som Kominterns enfant terrible, noe som ifølge Krebs skyldtes en rekke personlige skavanker, som fruntimmersaffärer og ikke minst drikking: I var och en av de många norska städer som jag besökte under min fem veckor långa turné var mottagandet oföränderligt detsamma: jag inbjöds till ett dryckeslag och först sedan jag visat min förmåga att hålla de infödda storsuparna stången var kamraterna beredda att kasta sig in i en munhuggning som aldrig ville ta slut, angående partiets angelägenheter.

Etter hvert fikk Krebs oversikt over hva som foregikk og fant fram til et slags samarbeid, som likevel i ny og ne kunne bli forstyrret av mindre utskeielser som den følgende: Vi övergick till att utarbeta en aktionsplan för en kommunistisk invasion av valfångstflottan och för en successiv konsolidering av partiets ställning i hamnarna och på fartygen. Det program – utarbetat i Berlin – som jag framlade blev enhälligt antaget. Men då sammanträdet var slut blev jag utsatt för en typisk norsk överraskning. Jag hade under diskussionens hetta inte lagt märke till att Ottar Lie hade smugit sig ut. Jag upptäckte emellertid att min ytterrock var försvunnen. Det var en fin ny rock med kamelhårsfoder. Ottar Lie, partiets generalsekreterare, hade sålt den i en affär för begagnade kläder. Han inträdde om en stund med en butelj gin under vardera armen. – Vad menar ni, kamrat Lie? sade jag. – Tja, sade han, jag såg denna fina rocken hänga därute, och då jag inte kunde veta vems den var, sålde jag den. Låt oss ta en sup, kamrat emissarie. Jag kunde inte låta bli att skratta och accepterade inbjudningen. När ginen var nedsväljd sade Ottar Lie: – Låt oss nu gå ut och sälja min rock. Den är visserligen sjaskig, men är i alla fall en rock.

Når alle verdier var drukket opp og festen var slutt, begynte den triste veien hjem. Max Seydewitz husket fra sine år i Norge at det hendte ofte at fulle folk mistet retning og balanse og havnet i veigrøfta eller på en parkbenk. Det var en stor fare for dem som sovnet ute fordi det var så utrolig kaldt i Norge om vinteren. Kona mi, Ruth, tok et kurs hos Røde Kors i Oslo, og ble til å begynne med overrasket over at det først og fremst dreide seg om førstehjelp ved forfrysninger.

Hvis en leter i personlige dokumenter etter eksempler på slik atferd, har en lettere for å finne dem i Norge enn i Sverige, uansett tidspunkt. En fin kilde i så måte, som jeg ikke vil sitere, men bare anbefale til lesning, er Conrad Nicolai Schwachs Erindringer af mit Liv, med undertittelen Et tidsbilde fra Norge 1790-1830. Jeg vil spesielt lede oppmerksomheten hen på Schwachs imponerende beretning om det langvarigste og mest stormende Selskab jeg har bivaanet, som fant sted i november 1818 på Gjøvik Glasverk ved Mjøsa. Festen varte uavbrudt i fire døgn.

KVINNER OG MENN

Et siste eksempel på slike kulturelle forskjeller, der nordmenn og svensker lander på hver sin ytterside av skalaen, er kjønnsrolleforskjellene. Også når det gjelder måten kvinner og menn oppførte seg i sammenlignbare situasjon, kan en se nasjonale forskjeller med en langvarig kontinuitet.

Det en kan lese ut fra Hartmansdorffs opptegnelser er at han savnet ulike ting i samkvemmet mellom kvinner og menn. For det første dreier det seg om at han av og til hadde foretrukket rene manneselskaper framfor blandete foranstaltninger. foranstaltninger. Da kongevalget i Norge ble markert med en fest 2.11.1816 hadde han foretrukket et Middagsselskab af Mænd framfor et Bald, en Sværm af valsende Lieutenanter og Frøkener, for at celebrere en saadan Høitid. For det andre savnet han høviske omgangsformer mellom kjønnene. Blant kvinnene fant han intet galanteri, bare bondekurtise, som går like løs på realiteten. Jeg gjelder her for å være et stort dydmønster, og følgelig, når jeg nærmer mig en pike, tror både hun og de andre (hvis albuer gjensidig meddeler hverandre det elektriske støt) at det går ut på giftermål. Mennene hadde, i følge Hartmansdorff, noget dansk ved sig, som byr en svenske imot. Muligens manglet de norske mennene svenskens krigerske, tekniske og sosiale evner. Les følgende skildring av Hartmansdorff fra Vekkerø, 19. mars 1819: Der stod kjelker ferdige, hvorpå vi akte utenfor en snorrett, fortreffelig bakke et par timers tid. To damer satt med benene overskrevs på hver kjelke, og en kavaller satt foran og styrte. Ingen utmerket sig med hensyn til duelighet i denne kunst som jeg. Min kjelke var alltid lastet med de allerskjønneste og fineste «sötungar», og mitt gjallande «ur vägen!» klang høit over nordmennenes «vær’s god». Statsrådinner, hovmesterinner og statsfruer, som aldri i sine levedager hadde sittet på en kjelke før, kom ned og akte med oss. Jeg skulde ha lyst til å se damer i Sverige av samme rang gjøre det.

Også på 1930-tallet var forskjellene tydelige, når det gjelder mannlige og kvinnelige atferdsmønstre. Flyktningene beskrev dem utførlig. I stedet for tyskerne vil jeg her gå til en annen kilde, nemlig to skikk-og-bruk-bøker. Bøkene anskueliggjør på en fortreffelig måte de forskjellene mellom kvinne- og mannsrollen i henholdsvis Norge og Sverige som også tyskerne satte ord på. La oss se på forsidene til to skikk-og-bruk-bøker, nemlig den svenske Lexikon för etikett och god ton (1938) og den norske Alle kvinners Skikk og bruk (1941). Det en kan se er at kjønnsrollemønstrene i Sverige var mer distansert og formalisert enn i Norge.

I en sammenliknbar møtesituasjon var kjønnsrolleatferden mer symmetrisk i Norge og mer asymmetrisk i Sverige. Den svenske mannen og den svenske kvinnen skulle gjøre ulike ting: Mannen skulle bukke dypt i hoften, med rak rygg, noe som ga ham et både staselig og stivt, ja, nesten robotaktig utseende. Kvinnen skulle ta imot håndkysset oppreist, med like rak rygg og herskerinnemine. I Norge var det ikke så ydmyke høflighetsritualer knyttet til møtet mellom mann og kvinne. På bildet ser en at holdningen er avslappet (selv om de er iført staselige klær), de hilser på hverandre ved å ta hverandre i hånden og med et åpent smil.

FRA «NASJONALKARAKTERER» TIL «AMERIKANISME»

Det er lett å fortolke nasjonalkarakterene som evigvarende, uforanderlige, genetisk koplet til de ulike nasjonene. Det var ikke meningen å gi et slikt gammeldags og lettvint inntrykk. De typiske nasjonale kulturelle trekkene ved broderfolkene er gamle, men likevel ikke uforanderlige størrelser i historien. Som innledningsvis sagt, er det en sammenheng mellom statsdannelse, samfunnsstruktur og den enkeltes atferd. Den enkelte lærer seg de kulturelle mønstrene som på ethvert tidspunkt finnes i et samfunn. I Sverige gjennomsyret de aristokratiske verdiene og kulturelle standardene hele samfunnet. I Norge var dette ikke mulig, fordi det ikke hadde vært noe aristokrati etter Svartedauden. Det var spesielt samkvemet og behovet for avgrensing mellom stendene i det gamle standssamfunnet, deres behov for sosial distinksjon (for å sitere den franske sosiologen P. Bourdieu), som preget den moderne nasjonale væremåten. I tida etter 2. verdenskrig har de nasjonale væremåtene blitt påvirket og forandret som en følge av turisme, innvandring, amerikanisme og globalisering. Det er mitt håp at systematisk sammenliknende studier av slike kulturelle mønstre, basert på primærmateriale fra arkivene, også vil inngå i unionsprosjektet, og at vi dermed ikke bare lærer fortiden bedre å kjenne, men også oss selv.

Frank Meyer er historiker og leder for privatarkivavdelingen ved Riksarkivet.

LITTERATUR:

Meyer, Frank «Dansken, svensken og nordmannen ... ». Skandinaviske habitusforskjeller sett i lys av kulturmøtet med tyske flyktninger. En komparativ studie, Oslo 2001

Laache, Rolf Nordmenn og svensker efter 1814. Spredte trekk som bidrag til unionens historie, Oslo 1941

Motzfeldt, Peter Breve og Optegnelser, red. Ketil Motzfeldt, København 1888

Schwach, Conrad Nicolai Erindringer af mit Liv. Et tidsbilde fra Norge 1790-1830, red. Arild Stubhaug, Oslo 1992

Wollstonecraft, Mary Min nordiske reise. Brev fra et kort opphold i Sverige, Norge og Danmark år 1795, Oslo 1997