AV TROND NORDBY

Da året 1814 gikk mot slutten, oppsummerte slottspresten på Akershus i dagboken sin: «Det kaltes et år ... men århundrer er henrullet, og har vært langt mindre bemerkelsesverdige enn dette år. Jeg tror ikke noen nations historie kan fremvise maken ....»

Slottspresten hadde neppe tatt mindre sterkt i om han hadde opplevd året 1905. Særlig tre forhold påkaller oppmerksomhet:

1. To tunge trender i norsk historie møttes i 1905. For det første bar framveksten av en spesifikk norsk identitet i seg kimen til den norske selvstendighetspolitikken, som for alvor startet på 1890-tallet. For det andre ledet 1870- og 1880-årenes forfatningsstrid i retning av parlamentarisk styre. Kongefellesskapet med Sverige stod i veien for så vel selvstendigheten som parlamentarismen.

2. På tross av den 400 år lange unionen med Danmark og den negative rollen, sett med norske øyne, som den svensknorske kongen spilte i nasjonalstatens formative periode, valgte Norge monarkiet som styreform – og til og med en dansk prins som konge. At monarkiet ble foretrukket framfor republikken, hang sammen med det taktiske behovet for å vinne stormaktsstøtte.

3. Etter 1905 ble kongens politiske stilling raskt tilpasset den nyetablerte parlamentarismen. Kongen mistet sin personlige makt, og statsrådene fikk et uavkortet ansvar (så vel parlamentarisk som konstitusjonelt) for alle avgjørelser tatt i Kongens navn. Arveretten til stillingen som statsoverhode, derimot, ble beholdt. Kort sagt ble det nye kongedømmet i praksis et semi-presidentstyre i monarkens forkledning.

Jeg skal vise mer inngående hvordan den nasjonale og den demokratiske trenden spilte sammen fram mot 1905, og hvordan disse to trendene, hver på sin måte, bidro til å gi monarkiet form. Til slutt skal jeg gi noen glimt av monarkiets videre utvikling – på veien mot undergangen.

DEN NASJONALE LINJA

Ved Kiel-freden i 1814 ble Norge avstått til Sverige, fordi Danmark-Norge hadde stått på Frankrikes side under Napoleonskrigene. Den nasjonale identiteten var ennå lite utviklet i Norge, i hvert fall i brede lag av befolkningen. Men en elite bestående av embetsmenn og handelspatrisiere stod fram og krevde full uavhengighet og en egen forfatning. Opprøret førte bare delvis fram, og stilt overfor Sveriges militære overlegenhet var den nye unionen ikke til å unngå.

Forfatningen, som etter datidens målestokk var demokratisk utformet, ble i all hovedsak stående uforandret. I denne forfatningen lå spiren til nasjonalstaten. Ikke minst åpnet så vel stemmeretts- som representasjonsreglene for sterkt innflytelse nedenfra i samfunnet. Den maktbalansen konstitusjonen la opp til, brøt da også sammen straks folk fra landdistriktene, i første rekke bønder, tok i bruk rettighetene. Vendepunktet inntraff i annen halvdel av 1800-tallet, etter hvert som disse velgergruppene ble en aktiv del av statsfellesskapet, og det vokste fram en nasjonal identifikasjon som innebar at de i økende grad opplevde en felles tilhørighet. Et mål på denne bevisstheten er nettopp egenrepresentasjon (bønder valgte bønder inn på Stortinget) og deltagelse i valg. Stein Rokkan beskrev denne utviklingen som en statsog nasjonsbygging.

Historiske endringer av større omfang forutsetter aktive pådrivere. Den nasjonale identifikasjonen hadde alene ikke nok kraft i seg til å drive fram unionsoppløsningen. Den bevegende kraften var grupper nasjonalister som arbeidet innenfor partiet Venstre (se nedenfor). De gikk i bresjen for nasjonale krav, der de hele tiden førte en overbudspolitikk som signaliserte nasjonal rettroenhet. Først i unionsstridens siste fase oppstod det spontant en stemningsbølge som favnet så godt som hele «nasjonen». Denne stemningsbølgen oppstod som en reaksjon på de såkalte lydrikepunktene Sveriges statsminister framsatte høsten 1904. Reaksjonene viste at den nasjonale identifikasjonen, stilt overfor et ytre press, kan slå over i nasjonalisme. Da Stortinget året etter diskuterte Karlstadoverenskomsten, kunne Johan Castberg triumfere: De 6 saakaldte «Lydrigepunkter » maatte til for at samle et enig folk.

Selv de mest unionsvennlige ble revet med. Som Per Fuglum skrev i sitt bind av Cappelens Norges-historie, pyntet til og med tidligere statsminister, Carl Løvenskiold, og ektefellen overhoffmesterinne Elise Løvenskiold, den 17. mai 1905 porten til eiendommen på Vækerø med mellom 30 og 40 rene norske flagg. Den samme Løvenskiold hadde tidligere svoret på at aldri skulle det rene flagg bli heist hos ham.

Nærmere bestemt tilhørte den grupperingen, som skapte konfliktene og drev fram bruddet med Sverige, en agrarnasjonalistisk bevegelse som var forankret i visse deler av bondesamfunnet – fortrinnsvis innenfor den regionen Arne Garborg (og etter ham, Gabriel Øidne) kalte fjell- og fjord-Noreg. Denne nasjonalismen kan spores tilbake til 1880-årene. Den manifesterte seg først innenfor folkevæpningssamlagene, folkemilitsen for de radikale under forfatningskampene fram mot 1884, og virket seinere gjennom målrørsla og den frilyndte ungdomsrørsla – som i 1896 ble organisert innen Norigs Ungdomslag. Rundt 1905 hadde Norigs ungdomslag over 50 000 medlemmer fordelt på rundt regnet 800 lokallag, mens det fantes i underkant av 70 lokale mållag. Disse «rørslene» utgjorde til sammen en løs bevegelse, som virket innenfor partiet Venstre. Da spørsmålet om statsformen dukket opp, framstod også nasjonalistene som de ivrigste forkjemperne for republikken.

DEMOKRATISERINGEN

Som en følge av det økonomiske og sosiale «hamskiftet» som startet i annen halvdel av 1800-tallet, med overgangen til moderne industri og markedsøkonomi, tapte den politiske orden, som var etablert under embetsmannsregimet, legitimitet. Bøndene var den samfunnsgruppen som først gjorde opprør. De hadde lenge vært politisk passive, men fra 1830-årene av tok de gradvis i bruk den retten Grunnloven gav dem til å stemme ved valg og bli valgt inn på Stortinget.

Drivkraften bak opprøret var ønsket om å vinne kontroll over en statsmakt de følte seg kulturelt fremmede overfor – i hvert fall så lenge embetsstanden satt med makten. Ved å erobre det politiske sentrum kunne de også flytte myndighet fra sentrale til lokale organer. Politikken lå med andre ord i forlengelsen av 1830- årenes bondekommunalisme. I Stortinget startet kampen for alvor rundt 1870, og nådde et foreløpig klimaks med riksrettsdommen i 1884, som dømte den sittende embetsmannsregjeringen til å gå av fordi den hadde forbrutt seg mot Grunnloven, slik opposisjonen tolket denne.

De viktigste forutsetningene for at nye grupper kunne la seg mobilisere rikspolitisk, var nye kommunikasjoner (veier, jernbaner, aviser, tidsskrifter) og økte lese- og skriveferdigheter blant folk flest. Den amerikanske statsviteren Robert A. Dahl knytter, på komparativt grunnlag, nettopp disse forutsetningene til demokratiseringsprosesser, og han mener de er langt mer avgjørende enn økonomisk modernisering. Robert A. Dahls tese står ikke i motsetning til begrepet om en nasjonal identifikasjon, slik dette er brukt foran, den retter derimot søkelyset skarpere på demokratiseringsaspektet, som også var framtredende. Demokratiseringspolitikken startet bare før den nasjonale, og løp parallelt med denne. Slik som Halvdan Koht slo fast, var det kontinuitet mellom merkeårene 1884 og 1905.

Utfallet av Riksretten pekte i retning av parlamentarisme, uten at overgangen var sluttført. I den kampsituasjonen riksretten skapte, var det umulig å danne en regjering som ikke stortingsflertallet godtok. Striden hadde fulgt sin egen dynamikk. Hver gang konge og regjering nektet å ta til følge Stortingets vedtak i statsrådssaken, hadde opposisjonen grepet til sterkere virkemidler, der riksrettstiltalen var det siste og mest vidtrekkende. Etter at dommen var avsagt, forsøkte en gruppe konservative å danne ny regjering. Forsøket strandet da opposisjonen, som nå var samlet i partiet Venstre, truet med ny riksrett. I stedet dannet Johan Sverdrup en regjering utgått fra Stortinget. Men det stod framdeles uklart når og under hvilke omstendigheter regjeringsskifter skal finne sted.

I neste omgang tapte personalunionen legitimitet. Ved inngangen til 1890- tallet ble de to fanesakene likestilling i utenrikspolitikken og eget norsk konsulatvesen. I tillegg hadde striden en konstitusjonell dimensjon, som ble tydeliggjort hver gang kongen nektet å sanksjonere Stortingets vedtak, og hver gang gav han ny næring til kravet om mer demokrati. Oscar II registrerte faresignalene, og kjempet innbitt for å redde unionen. Begge prosjekter viste seg å være håpløse. Straks unionen var ute av verden, lå også veien åpen for den fulle overgangen til parlamentarisk styre.

Kort sammenfattet: I 1884 fikk Norge den første regjeringen som var utgått fra parlamentet. Ordningen ble fast praksis. I 1905 gjorde Stortinget, gjennom 7. junivedtaket, gjeldende læren om det uavkortede ministeransvaret. Da unionen var oppløst, kunne også Høyre bøye av for parlamentarismen, det vil si læren om det uavkortede ministeransvaret og prinsippet om at en regjering må søke avskjed når den får et mistillitsvotum mot seg. Neste tema dreier seg om hvordan den nasjonale linja førte fram til bruddet med Sverige, og hva utfallet av striden om statsformen ble.

AVGJØRENDE SKRITT

7. juni 1905 satte et enstemmig storting kongedømmet ut av funksjon. Vedtaket ble fulgt opp av to folkeavstemninger. Den første stod om Norges løsrivelse fra Sverige. 13. august sluttet de stemmeberettigede nær sagt unisont opp om 7. juni-vedtaket; 386 208 stemte for en oppløsning av unionen, og 184 mot. Dette ga en valgdeltagelse på hele 85.4 % (av de stemmeberettigede). Til sammenligning var valgdeltagelsen to år før på 55.5 %. Den høye deltagelsen og brede enigheten ved folkeavstemningen i 1905 bekreftet at stat og nasjon hadde smeltet sammen. At det i tiden etter oppstod motsetninger, er en annen sak. Poenget er at så godt som hele velgerkorpset stod samlet i et nasjonalt anliggende.

Kvinnene hadde ikke stemmerett i 1905, men landskvinnestemmerettsforeningen laget et opprop, med blant annet denne appellen: Lad ikke den 13de august finde os «furtende» hjemme. Selv om vore stemmer ikke tælles, saa kan de «veies». Lister ble brakt fra hus til hus og lagt ut på tilgjengelige steder. Appellen sluttet slik – og var som tatt rett ut av teorien om nasjonal identifikasjon: Det er af kjærlighed til fædrelandet og taknemlighed for den vundne selvstændighed, som skal drive os. Vær da med hver voksen kvinde, som føler sig ansvarlig med Landets mænd, og ikke glemmer sin ret og sin pligt at være med blandt landets borgere. Oppropet samlet 244 765 underskrifter.

Neste stridsemne var valget av statsform. Da sprakk den nasjonale enigheten fra 13. august. Motsetningene eksploderte da Stortinget (7.-9. oktober) behandlet utfallet av Karlstad-forhandlingene. En av de mest kritiske, Tore Myrvang, minnet om den uredde og steile Olav Trygvason, som før slaget ved Svolder skal ha formant flokken sin: Ikke maa mine mænd tænke paa at rømme…Aldrig har jeg flygtet i strid, og aldrig vil jeg gjøre det! Myrvang avsluttet: Tænk om Olav Trygvason havde været med i Karlstad, hr. præsident! Den kretsen Myrvang tilhørte, godtok overhodet ingen ettergivenhet overfor Sverige, aller minst når det var snakk om å legge ned grensefestninger. For Johan Castberg – anfører i kampen mot så vel Karlstadoverenskomsten som monarkiet – stod vor nationale ære på spill («ære» var en viktig komponent i den tradisjonsbaserte nasjonalismen som her gjorde seg gjeldende). Om Castberg, og Wollert Konow (H) – også han Karlstad-stormer – skrev venstrehistorikeren Jacob Worm- Müller begeistret: De var de drivende, de var de eggende, de var de ildnede, … de var som ville hingster. Men hingstene måtte stadig gi tapt – først i kampen mot overenskomsten med Sverige.

27. september la ti av Stortingets representanter fram et forslag om at velgerne måtte ta stilling til spørsmålet kongedømme – republikk. De som stod bak forslaget tilhørte Arbeiderpartiet, Venstre og Arbeiderdemokratene (Venstres søsterparti) – og blant disse var også de to ville hingster. Forslaget oppfordret velgerne til å stemme for republikk: At vælge en norsk borger til rigets øverste embedsmand vil … stemme bedst med den nationale følelse … For Arbeiderpartiet stod det, som rimelig var, mer om sosiale hensyn, enn de rent nasjonale. I stortingsdebatten (28. oktober) viste Alfred Eriksen, da han begrunnet sitt republikanske syn, til folkesuveræniteten. Han kunne heller ikke godta omkostningene med å ha en konge, langt mindre at monarkiet ville kunne skape en ny adel.

Anti-rojalismen var i medvind på denne tiden. Men ledende politikere, med Christian Michelsen i spissen, mente at det om ikke annet taktisk sett var klokt å hente inn en ny monark – med bånd til det britiske kongehuset. Michelsen selv var faktisk republikaner av overbevisning. Valget falt på prins Carl, som var gift med den britiske prinsesse Maud. Dersom disse to fikk tronen, var tanken, ville båndene til monarkene i Danmark, Storbritannia og Russland sikre den støtten som trengtes for at Norge fikk beholde selvstendigheten. Resonnement viste at det dynastiske prinsipp fremdeles var levende, enda de moderne nasjonalstatene hadde begynt å ta form hundre år tidligere.

Fram mot folkeavstemningen ble velgerne satt under press. Christian Michelsen og Jørgen Løvland – statsministeren og utenriksministeren – gjorde det på forhånd klart at de fratrådte stillingene om ikke velgerne godtok prins Carl. Ved folkeavstemningen den 12.-13. november stemte 259 563 for kongedømmet, mens 69 264 stemte mot. De fleste neistemmene var republikansk, og nasjonalistisk, motiverte. Utfallet må ha overrasket i samtiden, ikke minst fordi det eksisterte bare tre republikker i hele Europa (San Marino, Sveits og Frankrike).

Avstemningsresultatet viste sterke regionale mønstre. Gjennomgående falt det flest republikanske stemmer der hvor de omtalte indikatorene på nasjonalisme slår klarest ut – det vil si der hvor folkevæpningssamlagene, den frilyndte ungdomsrørsla og landsmålet hadde hatt størst utbredelse (fjell- og fjord-Noreg). Her var det med andre ord langt flere enn ellers i landet som trosset frykten for stormaktene og som nektet å bøye av for det ultimatumet Michelsen og Løvland stilte. Men det fantes selvsagt republikanske velgere som ikke var nasjonalister (som rallare i Narvik), og tilsvarende stemte mange velgere innenfor nasjonalismens kjerneområder for monarkiet (som Valdres).

STATSRETTSLIGE ASPEKTER

Unionsoppløsningen åpnet for parlamentarismens definitive gjennombrudd. Før 1884 hadde de færreste opposisjonelle som mål å skape en fullt utviklet parlamentarisme. Selv ikke Johan Sverdrup hadde det. Men han ble snart isolert som en følge av at hans eget parti, Venstre, ble radikalisert. Ved valget i 1888 ble Venstre splittet, og Sverdrup stod tilbake med det mindre Moderate Venstre som basis. Det radikaliserte Venstre, derimot, gikk i årene fram mot 1905 inn for så vel fullt utviklet parlamentarisme som nasjonal løsrivelse. På begge fronter kjempet Høyre i mot, med den begrunnelsen at Norge ikke ensidig kunne si opp traktaten som var inngått i 1814.

Ett av stridsemnene var statsrådsansvaret. Så lenge striden om eget norsk konsulatvesen pågikk, hadde Venstre ment at statsrådsansvaret gjaldt uavkortet. Dette var åpenbart ny lære. Siden 1814 hadde statsrådene kun vært ansvarlige for de rådene de gav Kongen. Protesterte de skriftlig, kunne de heller ikke, slik Grunnlovens § 30 slo fast, stilles til ansvar. Venstres revolusjonære nytolkning av kontrasignaturen kan kort sammenfattes slik: Statsråder som ikke har reservert seg skriftlig, må være de konstitusjonelt ansvarlige, så sant Kongens underskrift er blitt kontrasignert (§ 31). Om det var slik at statsråder som lot være å protestere skriftlig, ikke kunne stilles til ansvar, stod det tilbake en rest etter det gamle eneveldet. Kongen selv kunne under ingen omstendighet lastes, eller anklages. Venstres syn fulgte logisk av at partiet godtok parlamentarismens læresetninger. Frede Castberg understreket sammenhengen mellom parlamentarisme og ministeransvarlighet på denne måten: Det parlamentariske regime [...] forutsetter også at kongens makt utøves i harmoni med hans rådgivere. Med andre ord: Kongen må utøve sin myndighet i overensstemmelse med sin parlamentariske regjering.

Striden om kontrasignaturen startet i 1892, da Stortinget vedtok å bevilge 50 000 kroner for å forberede at det ble opprettet et eget norsk konsulatvesen. Striden endte i 1905, da hele Stortinget, også Høyres representanter, sluttet opp om Venstres linje. 7. juni 1905 stadfestet Stortinget en gang for alle at Kongen ikke kan gå mot en parlamentarisk regjering. Regjeringen la fram for Stortinget er forslag om å oppløse unionen, blant annet med følgende begrunnelse: I følge Norges grundlov paaligger det … Norges konge som første pligt at skaffe landet en konstitutionel regjering. I samme øieblik, kongens personlige politikk umuligjør dannelsen af noget ansvarlig raad, er den norske kongemagt traadt ud af funktion og sammen med den ogsaa den af fælles konge betingede forening med Sverige.

Stortinget støttet enstemmig forslaget. Slik sett falt unionen fordi verken kongen selv eller de svenske myndighetene fullt ut godtok folkesuvereniteten. Inntil da hadde Høyre holdt fast ved at kontrasigneringen var en ren formalitet. Men ved å slutte opp om 7. juni-vedtaket, godtok Høyre i praksis Venstres lære.

I 1911 endret Stortinget Grunnlovens § 31 på en måte som gjorde det klart at regjeringen, gjennom sitt kontrasignatur, tok på seg ansvaret. Dette var det nærmeste Stortinget kom et vedtak om å innføre parlamentarismen i Norge. At en regjering må søke avskjed når den får et mistillitsvotum mot seg, var bare noe politikerne aksepterte – Venstre først, og deretter Høyre straks unionen var oppløst. Debatten over Gunnar Knudsens regjeringsdannelse i 1908 bekrefter at ordningen inngikk i Stortingets «rettsoverbevisning ». Etter at Grunnlovens § 31 var endret, måtte nødvendigvis Kongens rolle tilpasses en helt annen og langt med demokratisk styreform enn den som hadde rådd grunnen fra 1814 av.

MONARKIETS STILLING

Ved siden av de to omtalte trendene, den demokratiske og den nasjonale, var en tredje trend framtredende: svekkelsen av tradisjonell kongeideologi. Utviklingen i denne retningen ble forsterket av at unionskongen var påtvunget Norge, at han bodde mest i Stockholm, og ikke minst av at han stadig stilte seg i veien for Stortingets vedtak.

Forestillingen om et kongedømme av Guds nåde, som hadde stått mer eller mindre fast siden 1164, ble definitivt utradert da Stortinget i 1908 opphevet Grunnlovens § 10 – som handlet om Kongens Kroning og Salving. Grunnlovsvedtaket ble gjort på grunnlag av et forslag fra 1906, som blant andre presten og sosialisten Alfred Eriksen stod bak. Den begrunnelsen konstitusjonskomiteen gav i 1908, var svært kortfattet. Komiteens medlemmer anså det mest stemmende med den moderne opfatning af kongdømmet og specielt med forholdene i vort om enhver pompøs kroningshøitidelighed var bleven sløifet. I Stortinget stemte to representanter mot forslaget.

Den mest inngående debatten kom under budsjettbehandlingen i 1906, da et aktivt mindretall ikke ville bevilge penger til kong Haakons kroning. Ett argument var at det var bortkastede penger å rive et stillas, som var reist i forbindelse med den evigvarende oppussingen av Nidarosdomen, for å reise stillaset på nytt straks seremonien var over.

Snart 100 år etter unionsoppløsningen og overgangen til parlamentarisme står derimot Grunnlovens § 12 fortsatt ved lag: Kongen vælger selv et Raad …. Videre lyder § 5: Kongens person er hellig. Johs. Andenæs skriver i sin lærebok i statsrett at passusen må sees i lys av tilføyelsene om at han kan ikke lastes, eller anklages og at ansvaret for alle statshandlinger påhviler hans Raad. Denne tolkningen kunne legges til grunn først etter 1908, da § 10 om Kongens kroning og salving ble opphevet. I 1814, derimot, er det all grunn til å tro at hellig ble brukt i betydningen opphøyet over det jordiske, fylt av gud(dom). Kongens stilling som hellig person medførte at han i 1814 ble gitt blant annet immunitet; Andenæs snur resonnementet på hodet, og betrakter ordbruken (hellig) som en konsekvens av immuniteten. Slike tankesprang er egnet til å «redde» verken monarkiet eller grunnloven.

I noen få måneder, mellom 7. juni 1905 og innsettelsen av kong Haakon samme høst, var Norge republikk. Da først velgerne gjennom en folkeavstemning hadde sagt ja til monarkiet, stod det ingen nevneverdig strid om den stillingen Kongen skulle ha som statsoverhode. Det monarkiet Norge fikk, har mest fungert som et symbol. Med unntak for arveretten har som sagt styreformen i realiteten vært et semi-presidentstyre – en maskert republikk. Før eller seinere er denne republikken nødt til å fjerne monarkens maske.

PERSPEKTIV FRAMOVER

Noe av det som tross alt har holdt dette avfeldige monarkiet oppe, er spredningen av myter. Virksomheten startet alt i 1905. Som et ledd i den nasjonale mytedannelsen ble det i tiden som fulgte holdt fram at prins Carl stilte folkeavstemningen som betingelse for å ta imot tronen. Initiativet kom fra republikansk hold. Republikanerne i Norge omfattet størrelser som Gunnar Knudsen, marinesjefen og generalstabssjefen. Dette skremte Danmarks utenriksminister til å kreve at folket måtte få uttale seg. Men som Roald Berg har påvist, sendte prins Carl et telegram til den norske regjeringen (23. oktober), der han sa at han tok imot tronen selv om det ikke ble holdt noen folkeavstemning – bare hans «krav» ble gjort kjent.

Seinere på året visste prinsen å presentere en stamtavle som gikk tilbake til Harald Hårfagre. Et annet rørende eksempel fra vinteren 1906 er hvordan det unge kongeparet, under arrangementet av et skirenn, ble trukket opp i den nasjonale helligdommen, Holmenkollen. Der ble de behørig fotografert i snøføyka. Om de kongelige seinere måtte slite med plager som øreverk og blærekatarr, vites ikke.

Under kong Haakon erobret kongen rollen som et identitetsskapende symbol for nasjonale fellesverdier. Denne funksjonen bidro lenge til å opprettholde monarkiet i Norge. Fra et monarkistisk ståsted opptrådte kong Haakon klokt da han i 1928 grep inn i en fastlåst parlamentarisk situasjon, og bidro til at Christopher Hornsrud dannet den første Arbeiderparti- regjeringen. Med sitt «nei» i 1940 etablerte kong Haakon en nasjonal forsvarsskanse.

Etter 2. verdenskrig er den mer høytidelige symbolfunksjonen svekket. Rett nok hoppet kong Olav, som kronprins, på ski, og han seilte. I dag er symbolfunksjonene mest knyttet til en sladrepresse som gir folk flukt fra hverdagen. I så måte atskiller de kongelige seg knapt fra hvilken som helst annen kjendis. Kongefamilien har selv bidratt til at glansen er tapt. Skiftet inntraff straks de unge viste seg utenfor slottsmurene, og begynte den vanskelige balanseringen mellom det alminneliggjorte og det opphøyde. For ikke å bli mistolket: Jeg tar meg ikke nær av at unge mennesker skifter kjærester, lever i samboerskap eller går på rockekonserter. Men mange svorne monarkister reagerer så negativt (det har meningsmålinger vist) på den frie livsstilen, at den splitter mer enn den samler.

I første halvår av 2001 tok stadig flere avstand fra monarkiet. Men trenden snudde, i hvert fall inntil videre. For ikke lenge siden gjengav Dagbladet en meningsmåling, som viste at andelen republikanere, sammenlignet med dagene før kronprinsbryllupet, hadde sunket med 6-8 prosentpoeng. Det var kanskje ikke annet å vente, etter en så velregissert vielsesseremoni. Hvor lenge fyrverkeriet fra festlighetene henger fast på netthinnene, er et åpent spørsmål. Jeg er ikke i tvil om at monarkiet må vekk, rasjonalist som jeg er. Selv om det kan godtgjøres at vi fremdeles trenger en symbolsk autoritet som løfter de løpende beslutningene ut av den politiske striden og gjør dem til fellesskapets lover og regler, er det vanskelig å skjønne at dette løftet, etter snart hundre år med parlamentarisme, skal foretas av levningen etter en autoritær styreform.

Trond Nordby er professor i statsvitenskap ved universitetet i Oslo.

LITTERATUR:

Berg, Roald Norge på egen hånd, i Norsk utenrikspolitikks historie, Oslo 1995

Heiberg, J.V. Unionens opløsning 1905. Officielle aktstykker vedrørende unionskrisen og Norges gjenreisning som helt suveren stat Kristiania 1906

Koht, Halvdan Eit historisk syn pa den svensknorske unionen, i Historisk tidsskrift, bd. 31 (1937-40)

Nordby, Trond Det moderne gjennombruddet i bondesamfunnet. Norge 1870-1920 Oslo 1991

Nordby, Trond I politikkens sentrum. Variasjoner i Stortingets makt 1814-2000 Oslo 2000