De var to stater under samme krone i vel nitti år. Fra 1905 gikk Norge og Sverige hver til sitt; hver sin vei. Men forskjeller til tross, retningen de slo inn på var i hovedsak den samme - mot den skandinaviske velferdsstaten.

Det følgende er en kortversjon av artikkelen "Sverige og Norge i det 20. århundre", fra en særutgave av magasinet "Historie" (nr. 2/02) om Sverige og Norge i det 19. og 20. århundre - utgitt med støtte av NORGE 2005 AS.

Med unionsoppløsningen hadde Norge endelig fått full nasjonal selvstendighet; en selvstendighet som bød på vanskelig utfordringer, bl.a. på det mentale plan. Den identitetsskapende kamp for selvstendighet måtte få en erstatning. Hva skulle man nå vende oppmerksomheten mot? Hvilke saker eller perspektiver skulle nå integrere nasjonen? Det skulle vise seg at unionskomplekset hang lenge i. Norge ble for lang tid en ung nasjon, øm om sin uavhengighet, ikke minst i forholdet til Sverige. Statsminister Christian Michelsen fanget inn en stemning da han avsluttet regjeringsoppropet den 31. oktober 1905 med ordene: Vi står foran et nytt avsnitt i vårt folks historie… Her er et stort arbeid å gjøre og betydningsfulle oppgaver å løse. Den nye arbeidsdagen venter på oss alle. "Den nye arbeidsdag" ble et begrep som festet seg i sinnene.

Også svenskene måtte justere sitt verdensbilde. Mens unionsoppløsningen betød en nasjonal seier i Norge, betød den noe nær det motsatte i Sverige. Ikke desto mindre kom den også her til å virke i samme retning som i Norge. I begge land bidro oppløsningen til en nasjonal konsolidering og til å styrke utviklingen mot et moderne samfunn. Sverige hadde vært en europeisk stormakt. Den gamle stormaktsdrømmen var død lenge før 1905, men ved inngangen til det 20. århundre fødtes en ny drøm: om Sverige som en kommende industriell og økonomiske verdensmakt.

I Norge fødtes knapt noen stormaktsdrøm av samme art. Aspirasjonene var mer begrenset. Ikke desto mindre er det en parallellitet i det vi kan kalle de nasjonale prosjekter - "den nye arbeidsdag". Vi finner i begge land en ny nasjonalisme - en næringslivsnasjonalisme knyttet til industrialisering og økonomisk utvikling.

Det alminnelige moderniseringsprosjekt

Den avgjørende drivkraft for denne nye nasjonalismen var ikke unionsoppløsningen, selv om den var et element. Begge land hadde hva vi kan kalle et moderniseringsprosjekt med røtter langt tilbake på 1800-tallet. "Moderniseringen" var et frigjøringsprosjekt, en frigjøring fra undertrykkende strukturer, og var nært forbundet med den vitenskapelige rasjonalitet, eller avmytologiseringen av verden. Denne rasjonalitet næret en instrumentell tenkemåte og nye ambisjoner om samfunnsbygging. Friheten er altså ikke blitt til ved nedbygging eller avvikling, men ved oppbygging og utbygging av samfunnet. Rammen for dette nye samfunn var nasjonalstaten. Innholdet i prosjektet var konsentrert om sosial integrasjon innenfor det nasjonale fellesskap. Viktig var også den økonomiske utvikling.

Den sterke vekt på næringslivsnasjonalisme som utviklingsideologi og på konsentrasjonen om industrialisering kom mot slutten av 1800-tallet. I Sverige ble den dominerende. I Norge var situasjonen mer kompleks. Men uansett var industrialisering i høy grad på dagsordenen i begge land da unionen ble oppløst.

Den skandinaviske løsning

Skandinavia har en felles utvikling som i visse henseender adskiller seg fra den vestlige verden for øvrig. Her klarte man å leve opp til programmene fra 1905 og utvikle næringslivet, demokratiet og velferden til det som av noen er blitt kalt den skandinaviske modell. Det vil bl.a. si at man klarte å avverge så vel den kommunistiske som den fascistiske trussel.

Det var kanskje ikke så opplagt. Inngangen til det 20. århundre var nemlig en krisetid, også i de skandinaviske land, og med dype konflikter som lett ville kunne føre inn på mindre ønskelige veier. To konflikter dominerte, den mellom tradisjonalister og modernister, og den mellom kapital og arbeid. Konflikten gikk på hvordan samfunnet skulle se ut. Hvilke næringer skulle det satses på, og hvordan skulle det legges til rette for det gode liv?

Man fant altså en "løsning", men hvori består egentlig den skandinaviske modell? Et slående fellestrekk på det ytre plan er de sosialdemokratiske partiers vekst fra de ble etablert som marxistiske partier (iallfall i retorikken) helt på slutten av 1800-tallet og frem til hegemoniske posisjoner 50 år senere. Dette gjelder i spesiell grad Sverige og Norge.

Tre faser

Når det gjelder den skandinaviske modells historie eller sosialdemokratiets vekst og fall, lar det 20. århundre seg dele opp i tre faser med utgangspunkt i integrasjonsprosjektet. Den første går frem til slutten av 1930-tallet. Det er perioden da man med utgangspunkt i krisetilstanden ved inngangen til århundret klarte å arbeide seg frem til de kompromisser som ligger til grunn for den sosialdemokratiske orden. Den annen fase strekker seg frem til 1970-årene. Det er fasen da man på grunnlag av den sosiale integrasjon man hadde oppnådd, bygde ut den sosialdemokratiske orden. Den siste fase strekker seg fra 1970-årene og til slutten av århundret. Den er preget av tegn til desintegrasjon og en delvis avvikling eller omforming av den sosialdemokratiske orden.

De to kompromisser som kan symbolisere slutten på første fase er det parlamentariske kompromiss og produksjonsøkningskompromisset. Det første reflekteres i Krisuppgörelsen i Sverige i 1933 og Kriseforliket i Norge i 1935. Det innebar at sosialdemokratene i begge land inngikk i en politisk koalisjon med bøndene, og var parat til å overta ansvaret for den nasjonale integreringspolitikk. Det andre reflekteres i Hovedavtalen i Norge i 1935 og Saltsjöbadsavtalet i Sverige i 1938. Disse avtaler mellom arbeidslivets parter førte til en høyere grad av arbeidsfred.

Det kanskje viktigste integrasjonsgrunnlag ved siden av demokratiseringen var sosialpolitikken som det etter hvert ble utviklet betydelig enighet om langt over i den konservative leir. Et hovedhensyn med den moderne velferdsstat i forhold til den gamle sosialhjelpsstat var å få en ordning som fremmet sosial likhet. Gjennombruddsfasen var fra midten av 50-årene og frem til omkring 1970, med Sverige som foregangslandet.

Med den tredje fases desintegrasjon, iallfall i forhold til det store nasjonale integrasjonsprosjekt, vokste det frem en ny individualisme som truet de gamle solidaritetsbånd. Det karakteristiske for Skandinavia er at man ved denne utviklingen mister noe av det som var det særpregede og som kunne rettferdiggjøre et begrep som den skandinaviske modell eller den sosialdemokratiske orden.

Nasjonale særegenheter

På det overordnede nivå hadde Sverige og Norge en moderniseringshistorie felles med den vestlige verden. På mellomnivå fantes en egen skandinavisk eller svensk/norsk variant. Men det er naturligvis også slik at vi på nivået under dette kan se at det også mellom Sverige og Norge er forskjeller.

De kanskje viktigste forskjeller har sine røtter i den historiske erfaring. Norge hadde hatt et kontinuitetsbrudd i sin historie under dansketiden, og kunne for så vidt starte med blanke ark i 1814. Samtidig var kontinuitetsbrudd et sår som måtte leges. Sverige derimot hadde ikke hatt et slikt brudd. Problemet ble dermed det motsatte av det norske. Man hadde trukket med seg store deler av det gamle samfunn helt frem til 1900-tallets begynnelse. For de moderne, progressive krefter ble det derfor viktig å bryte med det gamle, og starte med blanke ark. Her var intet sår som måtte leges, men en arv man måtte fri seg fra.

I 1905 hadde Sverige en nasjonal basert storindustri som hevdet seg internasjonalt. Landet hadde et banksystem som var rede til å betjene en slik industri. Det hadde videre i lengre tid hatt tekniske høyskoler. Det hadde også en aksjelov som regulerte de moderne kapitalassosiasjonsformer og det hadde konsesjonslover som regulerte bruk av vassdrag for industriformål. Intet av dette fantes i Norge.

Men hva var det Norge hadde som ikke Sverige hadde? Norge hadde alminnelig stemmerett for menn og et parlamentarisk styringssystem. Ingen av delene fantes i Sverige. Kort sagt, i Sverige var de typisk industrikapitalistiske institusjoner på plass, men ikke de demokratiske. I Norge var det motsatt. Satt litt på spissen kan vi si at Norge ble demokratisert før det ble industrialisert, mens det motsatte var tilfelle med Sverige. Og denne forskjell har preget utviklingen frem til i dag, bl.a. ved at den demokratiske norm har vært påfallende sterk i Norge. Det vil si at det har vært vanskelig å legitimere sosial makt på annen måte enn gjennom demokratiske prosedyrer. Det norske næringsliv har f.eks. i større grad enn det svenske måttet underordne seg politisk styring. I Sverige har det sterke industriborgerskap hatt en legitimitet når det gjelder utøvelse av sosial makt som dels baserer seg på tradisjon og dels på ytelse.

De nevnte forskjeller kan også bidra til å forklare hvorfor det svenske sosialdemokrati har vært mindre sosialistisk enn det norske, iallfall i perioder, samtidig som det har vært mer teknokratisk. Etter 1905 utviklet de to sosialdemokratiske partier seg i forskjellig retning. Det svenske ble reformistisk og innordnet seg i det borgerlige parlamentariske demokrati, mens det norske utviklet seg i mer revolusjonær retning.

Tradisjonene med den sterke stat kombinert med borgerliggjøringen av sosialdemokratene og dermed en sterk svekkelse av samfunnskritikken, synes i Sverige å ha banet veien for et sterkt teknokrati eller for det som er kalt sosial ingeniørkunst. Teknokratiet er på mange måter karakteristisk for den sosialdemokratiske orden.

Forskjellene må dog ikke overdrives. Særlig etter annen verdenskrig kom utviklingen til å gå ganske parallelt. En viktig årsak til dette var det tette forhold mellom de svenske og de norske sosialdemokrater. Samtidig ble Sverige et modelland for Norge. Man anså nemlig at Sverige lå foran Norge i moderniseringsprosessen.

På en del områder kan vi også se at forskjellene mellom Sverige og Norge blir mindre. På andre områder dukker det opp nye forskjeller. Ved sammenligningen mellom Sverige og Norge er imidlertid vanskelig å si noe om forskjellene øker eller blir mindre.

Francis Sejersted

Francis Sejersted er professor i historie ved Institutt for samfunnsforskning, Oslo. Han er en av Norges ledende historikere i etterkrigstiden, kjent særlig for sitt virke innen økonomisk historie, teknologihistorie og politisk historie. Sejersted deltok også i Prosjekt 1905, bl.a. med boken Sosialdemokratiets tidsalder. Norge og Sverige i det 20. århundre. Professoren var i 1990-99 leder for Den norske Nobelkomité.